Jeg har flyttet mye i mitt liv. Sist fra Lillestrøm til Totenvika, men tidligere har jeg også flyttet til og fra blant annet Lillehammer, Oslo, Narvik, Gøteborg, Stockholm og Bodø.
Bodø er likevel byen jeg kaller min hjemby, og som jeg nok alltid vil lengte tilbake til, selv om jeg har bodd minst like lenge både i Lillestrøm og på Lillehammer.
Det kan nok være at denne lengselen til Bodø og landet der nord, handler mest om mennesker, og kanskje også minner om en uforpliktende og svunnen ungdomstid. Likevel er det alltid Bodø som er «HJEM«, byen jeg er erkestolt av å komme fra, og følgelig dit jeg vil, hver gang livet skubber litt.
Jeg var 25 år når jeg flyttet fra Bodø. Det er en hel del flyttelass siden. Min identitet som nordlending og bodøværing har likevel alltid fulgt meg. En identitet jeg er svært stolt over, og som noen venner kan synes tar litt for stor plass noen ganger 😉
I dypet av vårt hjerte tenker jeg vi alle bærer i oss en følelse vi kaller «HJEM», selv om det ikke alltid er forbundet med et fysisk sted. Egentlig tror jeg også det er sunt for oss. Vi trenger det, på livets kronglete stier.
Nå bor jeg likevel i Totenvika, og det er jeg også erkestolt over. Et vidunderlig vakkert sted, i et hus med sjel, og i et vennlig, svært inkluderende og hyggelig nabolag 🥰 Hit flyttet jeg som nevnt fra Lillestrøm, også det en veldig hyggelig by, med høye ambisjoner, og kanskje den byen der jeg har mitt største nettverk. Siden både Aarstein (min mann) og jeg har hatt en forholdsvis høy profil i byen, var det nok noen som ble en smule forbauset når vi valgte å flytte der i fra. En av dem var Monica.
«Du må ikke bli en fremmed for oss»
Enkle ord, men likevel for meg med veldig stor betydning. De rørte meg, og jeg har brukt litt tid på å reflektere over den ekte vennligheten og kanskje også omsorgen de grunner i
Det hører til historien at Monica er kurator for Lillestrøm sitt nye og veldig flotte senter for samtidskunst, Nitja. Senteret ligger i Lillestrøms nye kulturkvartal, som huser både kulturskole, bibliotek, og ikke minst et av landets beste kultursenter. Kulturkvartalet med Nitja er blitt et manifest og jublende opprop for Lillestrøm som kunst og kulturby, der spennende arkitektur har høstet annerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst er både kvartalet og senteret et vitnemål og en attest til senterets ansatte som aldri ga opp målet og drømmen. Veien dit har vært både lang og krevende. Mitt bidrag har vært ytterst beskjeden i form av noen debattinnlegg og noen høylytte heiarop underveis, men tydeligvis nok til å fortjene varmen i Monicas ord.
Riktig nok har jeg vært en veldig offentlig person i Lillestrøm, men det har jeg også vært i andre byer der jeg har bodd. Jeg engasjerer meg lett, og har også hatt jobber der det har vært min oppgave å være offentlig . Likevel opplever jeg ikke at folk husker meg, etter at jeg har sluttet i jobben eller jeg har flyttet fra stedet. Dypest sett føles det veldig godt. Jeg er ikke så veldig sosial, og trives egentlig best i kulissene i trygg avstand fra applaus og scenelys.
Ordene fra Monica varmet meg likevel. Kanskje fordi det også lå en slags taus aksept og annerkjennelse for hvem jeg er i dem. Jeg vet at min rolle som både tydelig og nærværende i mitt engasjement for Lillestrøm, for kunsten og kunstsenteret, har vært markant og noen ganger til og med besværlig for noen.
Ordene fra Monica fikk derfor en liten ekstra dimensjon 🥰
Stor takk Monica! Jeg lover å ikke bli en fremmed, verken for deg, kunstsenteret eller Lillestrøm. Selv om jeg bor i vakre Totenvika, er Lillestrøm nær, veien kort, og turen langs Mjøsa inspirerende. Selv om jeg ikke er å se i byen hver dag, er jeg fortsatt nær, så lenge Lillestrøm lar meg være det.
Min identitet og følelsen av «HJEM» vil nok likevel alltid være forbundet med Bodø. Selv om ingenting er som det var i min bekymringsløse ungdomstid. «Lyckliga gatan fins inte mer» Byen har vært gjennom revolusjonerende utvikling. Det også gjør meg stolt og glad. Det blir jeg også av Lillestrøm og det nye kulturkvartalet, og selvfølgelig av vakre Totenvika.
Jeg lar meg så lett begeistre og egentlig handler vel dette om mennesker. Det er mennesker som gjør en by. Mennesker som møte mennesker. Sånn er det på bygda også. Vi er ikke fremmede for hverandre.
God uke fra Helene i Totenvika 🤗
