Det er noen ganger nyhetsbilder tvinger meg til å finne min livbøye i hverdagens trivielle lykke. Ikke som flukt og virkelighetsfraskrivelse, men fordi det rett og slett ikke hjelper noen eller noe at jeg at jeg blir bekymret, redd eller deprimert – tvert imot.
Verden er laget i fire farger, nyansene er uendelige, og langs livets svingete kjerrevei blir noen ganger fargene kun en brytning i mitt eget øye. Jeg velger selv nyansen.
Jeg har alltid hatt evnen til å la meg begeistre, og av min mor lærte jeg meg også å gi komplimenter – både til andre og til meg selv, men alltid ekte og fortjent, aldri av velmenende veldedighet. «Det handler om å søke etter det spesielle, det gledelige, det flotte hos enhver du måtte være så heldig å møte på din vei», forkynte hun, og jeg er henne stor takk skyldig for så mye visdom tidlig i livet. Kanskje har det rett og slett blitt til en livsstil. Jeg elsker å gi ros! Ikke smiger, men fra grunnvollene, ekte og mange ganger grundig gjennomtenkt anerkjennelse forankret i sanne verdier. Aller mest for min egen skyld. Det ligger masse herlig hverdagslykke i å søke etter, gledes over og hedre andres fortrinn og fremgang. Jeg kan også være krass i kritikken, når jeg synes det er grunn til det, og synes kanskje også derfor at jeg skylder å være raus med komplimentene. En liten gledelig bieffekt er at komplimenter ofte returneres, og da gjerne når jeg trenger dem som mest. «What goes around – comes around»
Heldigvis finnes der ingen lykkefasit, og for meg er også lykkefølelsen veldig personlig. Noen ganger handler den om en kopp velduftende kaffe på trammen en solfylt sommerdag, når fuglene har morgenkonferanse og solen stiger majestetisk opp og maler sovende landskap i gull. Andre ganger kan jeg kjenne på en nesten litt barnslig jubelrus av å se hunden min finne et spennende spor på våre turer i skogen og/eller langs Mjøsa. Mjøsa er i seg selv en stor lykkepille, med sine lyder og farger, aldri lik fra en dag til en annen. Alene i huset med en god bok, masse stearinlys, og noe kaloririkt i armlengdes avstand. Eller når jeg tilfeldig og plutselig kommer over yndlingsplagget fra i fjor som jeg rett og slett hadde glemt eksisterte. Små magiske øyeblikk skjer nesten hver eneste dag, men mest av alt gledes jeg over mine medmennesker og kontakten mennesker mellom. Smilene, vennligheten, ømheten, forelskelsen, kjærligheten, høfligheten.
Før helgen, på handletur på Skreia, fikk jeg et kompliment fra damen i kassa i butikken. «Du er alltid så blid, tar deg alltid tid til å takke og ønske oss en god dag eller kveld. Det er så hyggelig» sa damen. For et kompliment tenkte jeg, og følte på godfølelsen av å ha bidratt til dette. Et lite øyeblikks hverdagsmagi! «What goes around – comes around».
Hverdagshilsen fra
Helene i Totenvika
