Oktober har meldt sin ankomst og sammen med seg har han høsten🥰

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg omtaler høsten og vinteren som hankjønn, mens vår og sommer blir omtalt med hunnkjønnets benevnelser. Kan selvsagt være noe som henger igjen i min dialekt og mitt opphav fra nord i landet. Jeg er fra dypet av mitt hjerte nordlending, og vil alltid være det, selv om dialekten etter hvert har blitt noe avslepen. Noen påstår jeg er mer som en kameleon , skifter litt ham etter hvor jeg bor, men «hjem» vil nok uansett alltid være Bodø, der høsten er mer rødmende vakker, lyset mer fengslende blått, og luften skarpere enn noen andre steder.

Høsten er likevel den vakreste årstiden, og uansett hvor jeg bor inviterer han til refleksjon og kanskje også savn og lengsel.

Høsten har liksom alt. Noe sart og litt vemodig, men samtidig håpefullt, optimistisk og lovende. I nært samarbeid med Alf Prøysen byr han oss rundhåndet «blanke ark og fargestifter». Alt starter liksom på nytt, og stappfulle av D-vitamin fra sommerens late dager, kjenner vi kanskje litt på trygghet og glede i hverdagslivets travle forutsigbarhet. Kan hende finner vi også inspirasjon til å starte med noe nytt, eller bare magien i å krype inn under ullteppe med en god bok, gjerne med fyr på peisen og et glass vin i armlengdes avstand.

For meg handler høsten også om mat. Mat og gode samtaler med hyggelige mennesker rundt et bord.

Ost og vin, hvor man kan sitte lenge til bords, småspise, snakke, bli bedre kjent med. Det fine med ostebord er at alt kan gjøres ferdig på forhånd, og at ingen derfor trenger å forlate bordet for å gjøre ting ferdig underveis.

Lammelår spekket med hvitløk og ovnsbakte norske grønnsaker hører også høsten til. Kosemat som varme supper og/eller blomkål druknet i ostesaus og bacon. Her på Toten bor vi midt i matfatet og kan fråtse i all verdens deilige grønsaker.

Vi nordlendinger er jo litt rare dyr, eller kanskje det er bare meg. Jeg elsker i hvert fall en lang morgentur med hunden, gjerne før bonden og resten av verden har stått opp, og veldig gjerne også i litt høstlig ruskevær. Vel hjemme igjen, stikker jeg kalde tær i varme trøfler, tenner stearinlys og spiser knekkebrød med Misværost og drikker solbærtoddy. Da smiler livet.

Kanskje det er dette livet egentlig handler om. Disse små, noen ganger litt rare og korte øyeblikkene av enkel glede og skjønnheten i et par varme tøfler.