Jeg danser med hundene mine. Nesten hver eneste morgen. Alle hundene jeg har hatt, har deltatt i dette litt sære rituale, og med stor entusiasme. Unntatt Sophus, hunden jeg har nå. Han deltar også, men på sin måte, som litt varsom observatør, på litt betryggende avstand😳. Han kommer når han hører musikken. Kanskje har han egentlig lyst? Kanskje han bare ikke tør, vet liksom ikke helt hvordan?
«Every day brings a chance for you to draw in a breath, kick off your shoes and dance». – Oprah Winfrey
Jeg har glede, veldig stor glede av dette morgenritualet mitt. Å danse sånn vilt og uhemmet, med høy musikk, og gjerne synge med for full hals, er som en kickoff for kroppens endorfiner. Endorfiner har jeg lært, er hjernens lykkehormoner med lignede virkning som morfin. Da er det vel det jeg gjør, ruser meg på endorfiner. Etterpå leter jeg opp glade nyheter og ønsker dagen velkommen med en god kopp kaffe eller en tur langs Mjøsa.
Noen ganger når jeg går i skogen, der ingen ser meg, synger jeg også, og danser.
Jeg danser likevel aldri på fest!
Jeg kommer fra et møblert hjem, og har selvfølgelig lært at det er uhøflig å takke nei når man blir bedt opp til dans. Følte nok veldig på fenomenet at vi jenter skulle sitte der som et slags «fesjå», og vente på at noen fant oss gode eller pene nok, og likevel ikke kunne takke nei. Jeg var, og er heller ikke noen utropt kvinnesaksperson. Til noen sin undring kanskje, men det får heller være et tema i en senere blogg.
Jeg har alltid hatt et lite problem med takt og motorikk. En liten hjerneskade fra når jeg ble født, eller etter en bilulykke når jeg var 19 år. Det ble oppdaget ved en tilfeldighet når jeg var med i et hjerneforskingsprosjekt for en del år siden. Bare så det er skrevet, ble jeg funnet godt over gjennomsnittet intelligent, men med en forsinkelse i noen få bevegelser. Ikke noe som hemmer meg, men litt morsomt siden jeg ikke forstår matematikk.😇
Uansett, kanskje er dette noe av grunnen til at jeg ikke danser med andre enn hundene mine.
I forbindelse med min lille gjesteopptreden i marinen, fikk jeg stadig refs for å ikke gå i takt. Likeså, i en danseoppvisning noen kollegaer skulle ha til hyllest av en annen kollega, måtte jeg ta jobben som konferansier. En vennlig og veldig omtenksom kollega hjalp meg ut av situasjonen med følgende utsagn. «Du har takt Helene, men ikke samme takten som oss andre. Du er også flinkere å prate enn å danse» Sånn ble det!
«Det er utroligt, hvad man ikke kan, når man af ærlig vilje ikke prøver» – Piet Hein
Nå bor jeg i vakre Totenvika, og selvfølgelig går jeg på fest – også der det danses. Jeg liker mennesker og mennesker som danser er glade. De er jo på kickoff med sine endorfiner 😉. Jeg storkoser meg stort sett i samme rollen som Sophus, som observatør. Det skjer jeg blir bedt opp til dans også. En vennlig og veldig hyggelig gest. En sympatisk og godlynt bekreftelse på at man er sett. Som regel klarer jeg, med takknemlighet og respekt, på høflig vis å takke pent «nei takk» Egentlig mest i omtanke for den som ber meg opp. Det er brått ikke sikkert vi har samme takten😉. Det trenger jeg ikke utsette trivelige mennesker for – tenker jeg.
På en fest i fjor, ble jeg bedt opp av en veldig kjekk nabo.
En av de fordelene med å ha blitt en voksen jente, er at man kan gi komplimenter. Jeg kan si til en mann at han er kjekk og flott, uten at jeg blir mistenkt for noe annet enn å være en tussete gammel dame. Jeg liker den rollen, selv om jeg til jeg dør vil hevde min rett til å omtale meg selv som «jente». Jeg passer ikke inn i noen annen rolle.
Tilbake til min veldig kjekke nabo. Han er en særs hyggelig mann, høflig, alltid blid, hjelpsom, imøtekommende – og som nevnt veldig kjekk. Han har også mer pågangsmot enn de fleste, og ga seg derfor ikke. Det ble dermed en slags dans. Han var flink til å danse. Førte meg trygt med imponerende sikkerhet, mens jeg mer eller mindre høylytt prøvde å overbevise om dette kunne jeg slettes ikke. Han skal virkelig ha for forsøket. Noe vi godlynt har fleipet med i ettertid. Jeg har selvfølgelig aldri utbrodert noe rundt hvorfor jeg ikke danser. Bare proklamert at jeg ikke kan danse.
Helt utenfor denne konteksten, egentlig, sa han her en kveld noe som fikk meg til å tenke. Kanskje ment som en vennlig liten korreks. Dog med et sjarmerende glimt i øyet. «Jeg kan heller ikke danse, men jeg prøver i hvert fall».
«Opportunity dances with those already on the dancefloor» – Horace J. Brown
Med mine erfaringer som observatør, er det en beskjeden undervurdering av mannen å påstå at han ikke kan danse. Få jeg har danset med har ført meg med så stor sikkerhet, og tross min manglende takt, hatt så stor stålkontroll på hvor han hadde meg. Til ettertanke er likevel hans «jeg prøver i hvert fall». En egenskap vi alle kanskje kunne lære litt av.
Vi, voksne jenter og damer, med pluss i alder og kilo. har en veldig lei tendens til å ta for stor plass i vårt eget liv. Veldig mange ganger uten å sette pris på raus vennlighet. Vi blir fornærmet og krenket, og vet liksom selv best, gjerne i hevd av å ha levd lengst.
«Learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow. The important thing is not to stop questioning» – Albert Einstein
Et langt liv har lært meg mye, men jeg kan definitivt fortsatt lære. Jeg er faktisk både stolt og glad for å lære. Vurderer sterkt å hoppe på noen studier fra høsten. Kanskje kunsthistorie. Det har jeg alltid hatt lyst til. Eller kanskje noe annet, litt skummelt, som jeg egentlig ikke tror jeg klarer. Nei, nei ikke matematikk! Det klarer jeg ikke finne motivasjon til, men kanskje psykologi, biologi, etnologi. Kanskje jeg melder meg på et dansekurs eller svømmekurs. Jeg kan heller ikke svømme. Våge kle meg i badedrakt, i det offentlige rom😳?! Kanskje ikke! Tror det blir kunsthistorie. I en forelesningssal. Der bør man beholde klærne på😉.
Jeg og alle mine rare ting, tar nok fortsatt litt for stor plass, men jeg fikk litt å tenke på. STOR TAKK!
Takknemlig og tankefull hilsen Helene i Totenvika 🤗
