Jeg har et veldig avslappet forhold til alder. Det har aldri vært noe stort tema i livet mitt. Jeg har svært gode venner i alle aldre, både svært unge og de som er mye eldre enn meg. De fleste er yngre. Det betyr ikke at jeg prøver å late som om jeg er yngre enn jeg er. Bortsett fra at jeg farger håret, lar jeg rynker og andre tegn på levd liv være det det er. Alder i min verden handler ikke om antall levde år, men om hvem vi er. Kan kanskje være noe med at min far var 46 år når jeg kom til verden, og min mor 38 år. Jeg var attpåklatten, født gammel som min søster gjerne påpeker.
For noen dager siden var jeg til kontroll på sykehuset. Jeg er en voksen jente med en voksen kropp, og en seriøs fastlege som liker å ha kontroll. Mine såkalte plager, plager ikke meg nevneverdig. Jeg har derfor takket pent og høflig nei til operasjon, og føler meg trygg og godt i varetatt med disse jevnlige kontrollene. Kombinerer gjerne med en hyggelig lunsj og shopping. Uansett, den unge legen jeg traff denne gangen konkluderte med at dersom jeg hadde vært hans mor, hadde han anbefalt meg å avvente operasjon. Det var for så vidt sammenfattende med mine egne ønsker. Jeg tillot meg likevel en liten stille refleksjon over hvor ung jeg måtte ha vært når han ble født, hvis jeg skulle vært hans mor. Konkluderte med at jeg var kommet til et nytt stadium i livet. Litt sjenerøst 😇 skulle jeg mene, overfor den unge legen, men likevel med en slags aksept og takknemlighet 🥰.
«Mennesket kommer som en nybegynner til enhver ny livsalder» – Nicolas Chamfort
Om kun få dager, mottar jeg lønn fra staten (les pensjon) for lang og tro tjeneste. Jeg er selvfølgelig glad for tryggheten og friheten dette gir meg. Jeg har drevet som selvstendig næringsdrivende i litt for mange år til å ikke kjenne på litt løssluppenhet over å motta penger, kun i hevd av å ha rundet år. Likevel er jeg nok ikke helt klar til pensjonere meg, ei heller å kalle meg selv pensjonist.
Egentlig har jeg aldri forstått meg på denne grupperingen av mennesker. Man er senior fra man fyller 50 til man dør. I dag blir mange nær på 100 år. Da har man vært senior i halvparten av sitt liv! I år, nå i juli faktisk, blir en av verdens største rockere, Mick Jagger, 80 år! Selv om han nå opptrer med hjertestarter i kulissene, rocker han fortsatt! Herlig!
«Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.«- Tove Ditlevsen
Etter å ha levd så mange år med ansvar og engasjement for andre og annet enn meg selv, har jeg bestemt meg for å nyte litt mer til fordel for mitt eget ego. Noen vil kanskje med rette påstå at det er noe jeg har gjort hele livet. Det kan nok være, men jeg har bare øvd. Hold øye med meg nå 🙃
Lykke er fortsatt et noe anstrengt ord for meg, men jeg har trent lenge og mye på å velge min egen start på dagen. Hvis jeg vil, har jeg frihet til å ligge lenge. Jeg gjør som kjent ingen avtaler med andre enn min hund før klokken 11.00. Jeg minner ofte meg selv på at dette er et privilegium, en luksus, som jeg aldri må ta som en selvfølge. Det kan være lett å glemme, og da er det heller ingen glede, tenker jeg.
«Din egentlige alders tid er summen av de tidløse øyeblikk i ditt liv.» – Per Arneberg
Ofte lister vi oss opp, hunden min og jeg, mens Aarstein (min mann) sover. Han har litt høye sovelyder. Egentlig tror jeg han bare prøver å holde ville dyr unna husveggene. Kanskje et urinstinkt fra før evolusjonen😉. Hva vet jeg? Livet har lært meg at en dag som starter med irritasjon, ikke blir noen god dag. En lang tur langs Mjøsa er uansett langt mer å foretrekke. Da koser vi oss, og når vi kommer hjem er det fortsatt god tid til kaffe på trammen, og egentid på badet.
Jeg elsker badet mitt, med 3 store vinduer, alle uten gardiner. Ut over dette er det ikke spesielt luksuriøst, eller moderne, men funksjonelt, lyst og med utsikt til Mjøsa og været. Jeg liker vær. Ser ikke værmeldinger, men sjekker kanskje temperaturen og ser ut av vinduet. Er nok mer glad i regn og blåst enn noen jeg kjenner. Da får jeg også flere gode dager😊. Mammaen min sa alltid at man blir pen av regnet, så kan hende er regnets magi noe som har fulgt meg gjennom livet. En barnlig rosa drøm om å bli til hun pene, langbente, slanke, med det lange kopperrøde håret og de knallblå øynene. Det er mye regnet ikke kan fikse. Livet er likevel ikke det verste for oss lubne og brunøyde. Det er jeg ganske flink å fortelle meg selv.
«I am not perfect, but parts of me are execellent» – Sylvester Stallone
Jeg er raus med komplimenter, både til meg selv og andre. I hvert møte jeg har med andre, prøver jeg å finne noe hyggelig å si, noe å rose, noe å berømme, noe kanskje ingen andre har sett og gitt ros for. Aldri noe jeg ikke mener! Det lærte jeg også av mammaen min.
Jeg har øvd lenge på å ikke bry meg med mennesker som ikke betyr noe for meg. Mennesker som ikke evner å se seg selv i et større perspektiv, ikke evner å vise takknemlighet. Som bare krever og forventer at andre skal bære ansvaret for deres egne plager og problemer. Jeg vet at veldig mange har store liv som er vanskelige å være tilstede i. Jeg hjelper gjerne dersom jeg blir bedt om det, men tar ikke lengre selv ansvaret for initiativet. En uavhengighet jeg også unner andre.
Skapene mine er fulle av ting jeg ikke bruker. I prinsippet trenger jeg heller ikke så mye. Jeg prøver etter beste evne å vise samfunnsansvar. Tar absolutt verdens klimautfordringer på alvor, men det skjer jeg unner meg noe som er vakkert, som gir meg glede. Jeg pruter aldri, diskuterer ikke priser, unner andre å tjene penger. Jeg vet så inderlig vel at hvis næringslivet dør, dør også byen og bygda, kulturen, kunsten og livet i husene der jeg og andre ønsker å bo.
Sett i et litt større perspektiv er næringslivet selve grunnpilaren i vårt velferdssystem. Skapt av oss selv, men gjennom vårt næringsliv. Jeg liker å tenke at kunnskapen og kompetansen vi utvikler i samarbeid med næringslivet bidrar til økt velferd, sånn at også de som kommer etter oss skal kunne motta pensjon.
Selvfølgelig har jeg også mine dager med stort engasjement i det negative. Det er nok å henge seg opp i. Krig! Drap! Overgrep og urettferdighet! Jeg er et politisk menneske, som veldig lett lar meg rive med. Liker å diskutere, lytte, lære og forstå av det andre mener. Kanskje skifte mening selv. Kanskje åpne opp for at det egentlig ikke finnes noe riktig svar 😉. Tillate meg selv å ikke forstå, men likevel ikke akseptere. Noen ganger plikter vi også å bruke vår stemme, for andre enn oss selv.
Jeg har vært heldig i livet mitt. Jeg har møtt mennesker som ville meg vel. Heiet på meg, støttet meg og støttet opp om meg, også når noe gikk galt. Latt meg få prøve meg på store og små utfordringer. Jeg har mine år i forelesningssalene, men tror fortsatt at de jeg har lært mest av var en alkoholisert krigsseiler, min livskloke mor og veldig reflekterte far. Jeg er glad for å ha vært ung før alt det gale jeg har gjort kunne dokumenteres. Joda, jeg har også mine opplevelser med metoo og hersketeknikker, men å dvele ved det, ville være å gi det for stor gyldighet
«Et herlig faktum å reflektere over, er at ethvert menneske er skapt til å være en dyp hemmelighet og et mysterium for alle andre» – Charles Dickens
Jeg er en voksen jente. Forbeholder meg retten til å kalle meg det. Ikke for å fornekte at jeg nå klassifiserer til lønn fra staten, men fordi jeg ikke passer inn i rollene som dame, pensjonist eller senior. Tenker ofte at vi burde slutte å definere mennesker ut i fra hva de er, og i stedet gi litt mer oppmerksomhet til hvem de er.
Kan hende kunne jeg vært moren til den unge legen. Jeg vet i hvert fall å forstå omsorgen i det han prøvde å fortelle meg.
Ettertenksom hilsen Helene i Totenvika 🤗
