Jeg liker å gå på tur. Jeg går gjerne langt, men er ikke typen som med ryggsekk og niste legger ut på dagslange ekspedisjoner. Å ikke bære noe er også en slags frihet, tenker jeg, eller kan hende er jeg bare litt bedagelig.
«Hverdager er de flotteste. De er fulle av eventyr» – Anne-Cath Vestly
Jeg elsker mine turer langs Mjøsa, både morgen og kveld. Noen mener at jeg som nordlending fra Bodø, som er en halvøy, trenger det store havet, lukten av tang og tare, værets temperament. Mjøsa er likevel ikke den minste vannpytten, og den kan så vist by på både farger og duft, inderlighet og lynne.
På tur langs Mjøsa hender det at jeg må krysse noen sin private eiendom. Jeg er godt kjent med at allemannsretten gir meg lov til dette, men jeg føler likevel på litt ærbødighet. Holder Sophus (hunden) tett inntil meg, og lar han ikke snuse rundt og markere der andre mennesker og kanskje dyr bor. Det er viktig for meg å vise respekt og hensyn for at jeg tross alt «tramper inn i noen sin hage».
For et par uker siden traff jeg en av grunneierne til en av eiendommene jeg krysser. Han har hunder, som varsler, og beklaget dette. Det sjenerer ikke meg. Det er egentlig hundens jobb, men ofte er ikke hund og eier veldig enige om dette😉. Jeg kjenner godt til problematikken, har en varsler selv. Uansett, han tuslet og stelte litt i området der vi ferdes. Gjorde det fint, sikkert for seg selv, men også for oss som går der. Vi kom i prat. Litt om hund, litt om eiendommen, våren, allemannsretten, Mjøsa, og selvfølgelig litt om hvem jeg var, og hvor jeg kom fra. Folk kjenner hverandre her i Totenvika, og for han var jeg et nytt blad. Det ble til en svært hyggelig prat, som kort fortalt endte med at han erklærte meg som godkjent «vikværing». Jeg takket, må vite!
«Skidt i Norge, leve Toten» – Andersen fra Toten av Bjørnstjerne Bjørnson
Mange byer og bygder har litt uhøytidelige, men likevel stolte postulat om at man ikke kan titulere seg med å være fra stedet før man kan vise til 3 generasjoners tilhørighet. Jeg har bodd på flere av disse stedene, men siden jeg har min identitet som nordlending, har det aldri plaget meg, Tvert i mot! Jeg liker mennesker som er stolte av, og framsnakker stedet der de bor. Likevel var det noe med den vennlige åpenheten til denne mannen, anerkjennelsen jeg fikk som innflytter, men likevel godkjent vikværing. Man kan da være både stolt nordlending og stolt vikværing 🥰
Jeg har flyttet mye i mitt liv. Blitt inkludert, følt lojalitet, aksept. Jeg lar meg lett begeistre, knytter lett kontakt, bygger relasjoner, gode vennskap. Kanskje har jeg vært heldig, kanskje evner jeg ikke å forstå spillet, men jeg har ikke følt mye på utenforskap og ekskludering. Ikke engang når jeg som barn i Sverige ble mobbet for at jeg var norsk, lubben og brunøyd.
Dette til tross, tror jeg sjelden jeg har møtt så mye vennlighet som her i Totenvika. Ganske sikkert er det gode vikværinger som ikke vil være enig i at jeg er godkjent som vikværing, men det er egentlig ikke det denne bloggen handler om. Den handler om vennligheten og aksepten denne mannen møtte meg med, om evnen til vidsyn, sjenerøsitet når mennesker møter mennesker i åpenhet.
Kan hende har det noe med dette åpne, vakre og frodige landskapet, om velstelte hager og fruktbare åkrer som strekker seg ut, ned til vannet og ut uendeligheten. Jeg tror det. Jeg tror det gjør noe med folk, å kunne hvile øyet på noe langt borte, om naboskap som ikke avgrenses med gjerder og skigarder, men med naturens rom. Vi ser til hverandre, men ikke inn til hverandre. På en måte blir naboskap noe større og videre. Vi er liksom naboer, selv om vi ikke ser til hverandre, selv om vi ikke bor i samme vei eller grend, selv om vi faktisk bor et stykke fra hverandre. Vi er vikværinger og Totenvika er et vennlig sted.
Det er som kjent det samme hvor vi bor, bare vi ser Mjøsa 😉
Varm vikværhilsen fra Helene i Totenvika 🤗
