På livets humpete og kronglete stier, skjer det at vi noen ganger må stable litt om på livene våre. Drømmene vi kanskje engang hadde blekner, tanker og verdier mister verdi, og vi må kan hende revurdere noen av våre valg. Kanskje for å beholde egen integritet, egen verdi, «seg selv».

I mitt liv har det alltid vært mange mennesker, og alle har vi våre historier. Historier vi kanskje ikke føler for å dele med andre, men som noen ganger tvinger seg frem, fordi de har blitt for tunge å bære alene.

Mennesker fascinerer meg. Jeg har vært heldig. Jeg har møtt, og noen ganger blitt kjent med veldig mange flotte mennesker. Mennesker som jeg er glad for å ha i livet mitt, men også noen flyktige møter som likevel har satt spor. Mange har delt sine historier, og noen har har også gitt meg lov til å dele disse historiene i bloggen min. Det gjør jeg i stor respekt og beundring, til heder og ære under overskriften «hjerter med klær på».

I dag har jeg lyst til å kaste litt glans over og gi annerkjennelse til Linn-Christin, Aarstein (min mann) sin datter.

Linn-Christin var 11 år første gangen vi møttes. Hun lurte på hvorfor jeg gikk i nattkjole midt på dagen. Det var faktisk en blomstrete design kjole, men for henne var det en nattkjole, og jeg lo veldig høyt syntes hun. Det siste har hun jo rett i. Hun elsket Boss❤️, min hund. Det gjorde jeg også, men de to hadde hemmeligheter sammen, og et inderlig godt vennskap.

I dag er hun 40 år, og nyskilt med 3 barn. Hun er sporty. Deltar i alle mulige løp, også de der man gjørmebader. I fjor badet hun til og med i Mjøsa – i februar. Hun sykler, løper og går Birken. Hun har vært på lengre tur i ørken i Namibia, besteget Kilimanjaro og vandret i Himalaya. I tillegg danser hun, og spiller i hvert fall 10 instrumenter. Et multitalent vil jeg påstå, for i tillegg er hun et særdeles stort kunsttalent. Hun mestrer faktisk flere kunstarter.

Nå er det dessverre ikke så lett å leve som kunstner, verken i Norge eller i verden for øvrig, så hennes fornuftige foreldre ledet henne inn på ingeniørfaget. Jeg prøvde etter beste evne å påvirke til Kunsthøgskolen, eller kanskje i beste fall produktdesign, men ingeniør ble hun! Elektroingeniør retning kybernetikk! Spør meg ikke hva det betyr. Hun har en god og sikker jobb, leverer resultater og trives, og er glad for at hun kan leve ut noe av sitt musikalske talent sammen med sine talentfulle barn. Kanskje hun en dag, når barna blir eldre, får tid til å male litt også, mellom gjørmebad og dans. Det er lov å håpe, men akkurat nå har hun kanskje nok brikker i livets puslespill. Noen ganger lurer jeg på om hun har en hemmelig leveranse av ekstra timer. For joda, hun både baker, syr, og sysler med husmoderlige ting. Likevel ser man henne svært sjelden stresse.

I fjor, etter 15 års ekteskap med barnas far, bestemte hun seg for å flytte ut. For veldig mange av oss var dette ventet. Vi hadde stille observert, og kan hende har noen av oss også blandet oss litt, men valget måtte bli hennes, gjennomtenkt og i respekt for sine barn. Vonde ord over tid, kan gjerne bli til sannheter og sår i følelser og egenverdi. Hennes mest tungtveiende argument ble nok likevel hvilket forbilde hun ønsket å være for sine barn.

Hun er en fantastisk mamma. Omsorgsfull og snill, hengiven og respektfull, engasjert og delaktig gir hun barna plass til å vokse og utvikle seg i takt med egne interesser. Nå er dette min manns datter, med min manns gener, hun har nok temperament, men har en besynderlig ro over seg, selv når hun er sint. Tar ingen ubetenksomme beslutninger i opprørte øyeblikk.

Det har vært en krevende, vond og til tider surrealistisk situasjon. Du verden som jeg har beundret henne for hennes evne til å stå i sine valg, gjennom hele prosessen, og sette barnas interesser foran sine egne. Hun har vist sårbarhet, men viljestyrke og gjennomføringsevne, selvstendighet, tålmodighet. Takknemlighet for støtte, hjelp og råd, men aldri med forventninger.

Jeg har som nevnt møtt mange flotte mennesker og har mange rørende, morsomme, kanskje endog litt provoserende historier, jeg har lyst til å dele. Når jeg for en tid tilbake bestemte at Linn-Christin skulle få sitt blogginnlegg, var det ikke denne historien jeg hadde i tankene. Det sies at livet er det som skjer mens vi er opptatt med å legge andre planer. Sånn ble det nå, men denne jenta har imponert meg. Hun har egentlig alltid vært viljesterk og dyktig, inkluderende og ærlig, men det hun har stått i gjennom det siste året, uten å miste målet, mens hun til en hver tid skånet barna. Hun har grått, men hun har vokst. Hun har vært sint, og hun har lært.

«Every moment is a fresh beginning» – Thomas Eliot

Det var nok ikke dette hun drømte om den gangen hennes far fulgte henne brudepyntet opp kirkegulvet. Det var nok heller ikke dette hun drømte om når hun fikk barn nummer en, to eller tre. Underveis ble livet likevel i konflikt med både drømmer og egne verdier. Kan hende må man ta noen vonde valg. Valg som også berører og gjør vondt for andre, men på sikt er det kanskje til det beste for alle.

Hjertevarm hilsen fra Helene i Totenvika 🤗