Hvor mange ganger i løpet en dag kjenner du på takknemlighet?

En av mine venninner har som fast rituale å «takke dagen» som hun kaller det. Hver kveld, etter tannpussen og pakket inn i lavendelduftende dyner, oppsummerer hun dagen, tenker over hva hun har gjort eller opplevd og som hun føler takknemlighet for. Minst tre ting skal det være, og om det ikke er annet, klarer hun å gjøre en stor ting av både tannpussen og sitt lavendelduftende sengetøy. Hun gjør dette mest for seg selv, for å ta de gode tankene med seg inn i sine drømmer og sin nattesøvn, men som hun poengterer «det gjør meg også til et gladere og hyggeligere menneske i våken tilstand, sammen med andre mennesker».

Mammaen min lærte meg at man skal gi minimum 5 ekte komplimenter hver dag. At man i søken etter det gode og positive ville kunne se og møte andre med større oppmerksomhet, og derfor også selv bli et gladere og hyggeligere menneske.

Jeg skal ærlig, innrømme at jeg ikke alltid evner følge min mors råd, men det er noe å strekke seg etter. Jeg øver og trener – hver eneste dag 😉 Søker aktiv etter gode nyheter i avisene og på sosiale medier. Prøver å møte øynene til de jeg snakker med, vise oppmerksomhet, være nysgjerrig, heie på det jeg synes er bra, skape litt hverdagsmagi både for andre og meg selv. Takke, fordi takk er et så altomfattende hyggelig ord ❤️

Det er vinter i Norge, og de siste ukene har vi hatt alt fra 15 kalde blå til nærmest over natten å møte plussgrader og underkjølt regn, for så å våkne opp med 20-30 cm snø neste dag 😳

Det er noen yrkesgrupper vi glemmer å takke! Brøytemannskapene, og jeg kunne tilføyd veiarbeidere generelt, renovasjonsarbeidere, renholdere. I det hele tatt mennesker vi kanskje ikke ser, møter ansikt til ansikt, og derfor synes å ta som en selvfølge.

Før jul leste jeg om Martin på 12 år, som la ut sjokoladehjerter til renovasjonsarbeiderne, som gjorde en så viktig jobb. I Drammen knuste en sint mann vindusruten på brøytebilen. På Jessheim må folk flytte fra leilighetene sine fordi søppelbilen bråker! I stor og ydmyk respekt for at noen mennesker er svært vare for lyder, kjenner jeg likevel på at unge Martin gir meg både håp og tro på fremtiden.

Vinterværet den siste tiden har skapt sterke overskrifter og ordvekslinger det kan være litt vanskelig å forstå. Det er lov å bli frustrert, og det er selvsagt også lov å klage. Det har også jeg gjort ved noen ekstreme tilfeller, men jeg håper jeg ikke har glemt å takke. Skal man gi ris, må man også være raus med rosen.

Det kan ikke være lett å overholde alles krav og ønsker til fremkommelighet når snøen laver ned, for nesten i neste time bli erstattet regn og farlig glatte veier. Det er litt som vi forventer at veier, gater og fortau skal kunne ryddes med digital hastighet, og aller helst uten lyd. Vi er oppegående, kloke mennesker, vet det ikke er mulig, men i vår hurtige verden er det ikke alltid like lett å stoppe opp å sende noen takknemlige tanker til de som kanskje brukte natten til å brøyte veien der vi bor.

Her jeg bor er det Pål Håkensbakken som både rydder snø og strør. Han er også bonde og snekker, for ikke å glemme pappa og samboer. Dessverre vet jeg ikke så mye om han som henter søpla vår, men hvis jeg møter bilen når jeg er på tur med hunden, viser han alltid hensyn og hilser blidt. Jeg vet heller ikke så mye om hun som kommer med posten, men når hun noen ganger ikke får plass i postkassen vår, tar hun seg tid til kjøre oppom oss for å levere posten personlig. Det kan nok være at alt dette er unikt for det jeg liker å kalle «vennlige Toten». Det tror jeg egentlig ikke, og følelsen av takknemlighet tror jeg faktisk vi alle kan trylle frem – uansett hvor vi bor 😉Vi har det bra!

STOR TAKK til Pål, og til alle andre som bidrar til å holde samfunnet vårt i drift, dag som natt, vinter som vår, hverdag som helg.

Det snør, det snør, tiddeli bom.

Takknemlig hilsen fra Helene i Totenvika