Så kom dagen, med den veldig triste telefonen. Marit, min mann Aarstein sin mor, Linn-Christin og Lars Christian sin farmor, Peder, Berit Julie, og Maria sin oldemor hadde lagt vandringsstaven ned og sovnet fredfylt inn, 96 1/2 år gammel. I dyp respekt for høy alder og et langt og vel anvendt liv, teller også halve år😉 , mener min mann.

Det var ventet. Hun var sliten, kanskje også litt livstrett, men til tider sitt gamle jeg, med god hukommelse og gode minner for alt som hadde vært. Likevel klarer man nok aldri å forberede seg, og selv om det er både vondt og vemodig at Marit ikke er her mer, er det også godt at hun fikk lov til å gi slipp nå. I en søskenflokk på 11, var hun verken yngst eller eldst, men den siste gjenlevende.

Hele flokken hennes, hennes næreste og kjæreste, Aarstein med barn og svigerdatter hadde vært der kun dager før hun sovnet inn. Trillet henne med seg ut i solen, spilte trekkspill og sang, snakket og lo, skapte hjertevarme minner, både for henne og seg selv. Kun to dager senere gikk hun ut av bevisstheten, men noe av det siste hun pratet om var hvor hyggelig stunden hadde vært. Nesten litt som hun hadde ventet på denne anledningen til å ta farvel med sine. En fin og verdig avskjed❤️

Marit kom fra Oppdal til Opphus i Østerdalen som tjenestejente på en av bygdas største gårder i 1951. Der traff hun pelsoppdretter og etter hvert også brannmester Åge. Han var stor sjarmør, keeper på det lokale fotballaget, spilte til dans, men var også flink til å danse. Amors piler finner også veien til Østerdalen, og kort tid etter var de gift. Aarstein ble deres eneste barn, men med Marits store søskenflokk og Åge sine 5 brødre ble det etter hvert en stor familie med mange søskenbarn.

Hos tante Marit og onkel Åge var det alltid mye spennende å oppleve og lære. Marit hadde en unik evne til å skape tillit og trygghet hos barn. Hun ivret etter å videreføre lærdom fra egen barndom. Med lekenhet og engasjement evnet hun å bygge selvtillit og mestringsfølelse hos barnebarn og oldebarn. Hennes entusiastiske ønske om å i vareta kulturarven og familiehistorien, skapte godt samhold i familien. Huset og hjemmet på Opphus ble til et populært samlingssted, ikke bare for familien, men også for nabolaget. Her var det husrom, og alltid plass rundt bordet, uansett hvem som kom på besøk, eller var på reise forbi.

Både Marit og Åge var aktive og engasjerte mennesker. På kryss og tvers dannet de nettverk av frivillige, offentlige og private organisasjoner. Dugnader for lokalsamfunnet, menigheten, skolen, og nabolaget var stort. Timer og dager ble gjerne til måneder og år i Marit sitt arbeid for Opphus Sanitetsforening og Kirkestuen. Jeg vil påstå hun var en ressurs både for bygdesamfunnet og menneskene.

«For hver venn som dør, må man leve sterkere selv» – Ole Bull

For Marit ble musikken viktig, og hobbyen som kunstmaler. Sammen med to av sine sine søsken hadde hun flere utstillinger. Alle tre hadde store produksjoner, inspirerte over sitt slektskap med Mikael Hoel, som var antatt av Nasjonalmuseet. En arv hun fikk gleden av å oppleve hos både barnebarn og oldebarn. Ingen kunne vært stoltere.

Hun var klok, belest, hadde stor glede av å delta i lesesirkler. Hun var hjelpsom og hadde høy arbeidsvilje og evne. Når vi kjøpte et gammelt hus i Risør, meldte hun seg straks, og med stor begeistring på arbeidslaget. Hun var et opphav av kompetanse om gammel byggeskikk, og hvordan man kunne løse ting på «gammelmåten». Linn- Christin og sikkert veldig mange andre barn har lært å karde ull og spinne tråd, og bake lefse på steketakke. Hun trivdes godt i de unges selskap, var på jentetur med sin niese Bjørg til Italia, byttet kjoler med sitt barnebarn, bakte kaker med sitt oldebarn. Alltid tilstede, alltid nærværende – selv nå som hun nå har lagt seg for å hvile.

Når noen forlater livet, vil alltid noen sitte igjen med savnet. Hun vil bli savnet av mange, men ikke glemt❤️

«Våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem» – George Eliot

Marit var et levende menneske, tro mot, og glad for det livet som ble hennes. Fred, ære og heder over hennes minne.

Hilsen Helene i Totenvika 🤗