Jeg er opptatt av verdighet. Trygghet og sikkerhet, men først og fremst verdighet og respekt – både for mennesker og dyr.

Den siste tiden har mange av oss latt oss ryste, skremme og engasjere over tilstanden i norsk helsevesen, kanskje spesielt eldreomsorgen. Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører» ble en veldig brutal opplevelse for veldig mange av oss.

Noen blir også engstelige og redde for egen alderdom. Om vi kanskje ikke tenker på det hver eneste dag, vet vi at hvis vi er heldig, blir vi riktig gamle. Vi har følt oss trygge på at vi i vårt velregulerte land vil bli godt tatt vare på. Det vil vi nok også, etter all sannsynlighet.

Det finnes utallig mange solskinnshistorier om voksne eldre som lever gode liv i egne hjem og på helseinstitusjoner. Kanskje litt tatt ut av konteksten her, viser statistikken at hele 85% av dagens pensjonister klarer seg helt fint selv. Likefullt og på tross av dette er historien til 90 år gamle Lilly dessverre ikke unik. Det er det vi må forholde oss til!

Jeg tror vi skal være ytterst forsiktige med å fordele skyld. Både partier og myndigheter skifter ansikter. Kontinuiteten ligger kanskje hos byråkratiet, som også jobber med varierende mål og visjoner etter hvert som politikken skifter. Jeg er ikke tvil om at uansett politisk farge, har alle til hensikt å gjøre en god jobb, sett ut i fra egen overbevisning. Situasjon er dessverre ikke av ny dato, og ei heller særnorsk.

Mammaen min døde på Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg. Den gangen lovte jeg meg selv at når jeg bare kom over sorgen, sinne, harmen og forbitrelsen, skulle jeg skrive brev til både sykehusledelsen og svenske myndigheter om hennes og mine opplevelser med dette sykehuset. Det er snart 40 år siden, og jeg har ennå ikke skrevet noen brev. Hva skulle det føre til? Jeg fikk ikke mamma tilbake, og sykehuspersonalet gjorde hva de kunne, ressurser og arbeidsforhold tatt i betraktning. Hun døde så alt for tidlig, både i sitt og i mitt liv. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var godt for henne å slippe mer fornedrelse og maktesløshet. Den samme, kanskje litt feige og ydmyke takknemligheten følte jeg på da min far døde på Nordland Sentralsykehus mange år senere. Han hadde levd et godt liv, vært engasjert og aktiv, vært vant til å bli hørt og respektert. Et liv som pleiepasient, avhengig av andres hjelp og tid, ville for han blitt både uverdig og utålelig. Jeg skylder å presisere at verken min far eller mor måtte oppleve noe i nærheten av det historien om Lilly har fortalt oss. Heldigvis!

Likevel, det er ikke sånn vi skal ha det! Alle fortjener verdighet i livet, uansett alder, og uansett livssituasjon. Noe vi kanskje også burde reflektere litt over i forhold til barn, unge, funksjonshemmede, rusmisbrukere, flyktninger og innvandrere. Et menneske jeg har hatt i livet mitt, og som jeg er dypt takknemlig for å ha fått lov til å bli bli kjent med, var krigsseileren Kåre. En svært klok, raus og lojal, voksen gentleman, dessverre alkoholisert og henvist til å starte sin dag på en trapp på Grønland, med en flaske billig brennevin. Kan hende forteller jeg litt av hans historie i en senere blogg.

Her og nå er eldreomsorgen et evig stort nok tema, men den kan likevel ikke debatteres alene. Fastlegeordningen, sykehusene og ikke minst mangelen på helse- og omsorgsarbeidere er utfordringer som både berører og fletter seg sammen til noe såpass stort at vi ikke kan overlate ansvaret til våre politikere alene.

Vi har det godt her i landet, og vi skal fortsatt ha det godt. Gode liv, med god helse, men kan hende må noen og en hver av oss tilpasse oss nye kvaliteter i livet. Ingen dårligere livskvalitet, kanskje bare litt annerledes. Kanskje endog bedre.

Alle kan ikke som Aarstein (min mann) og meg velge det gode livet på landet, i et gammelt hus, med trapper, stor hage og evigvarende oppgaver med vedlikehold. Vi har likevel lagt opp til at, dersom det skulle bli nødvendig, kan vi bo og leve livet i bare en etasje. Her er ikke tettbygd, men likevel et godt og vennlig nabolag med god aldersspredning, og dermed også effektivt for eventuelle hjemmehjelptjenester.

I forbindelse med at Helsepersonellkommisjonen legger frem sin rapport i dag, tror jeg det er riktig og viktig at media har satt «scenelys» på situasjonen spesielt innen eldreomsorgen. Vi må likevel ikke glemme at helse berører oss hele livet, og at helse tidlig i livet ofte blir grunnlaget for vår helse også i voksen alder. Det håper jeg rapporten hensyntar. Den såkalte eldrebølgen har vært varslet over år, og er så vidt ved sin begynnelse. Takket være god forskning, kompetanse, innovasjon og gode helsetjenester blir vi stadig flere eldre, mens det fødes færre barn. Skal vi tro statistikken vil vi mangle rundt 90.000 helsearbeidere om rundt regnet 15 år. I dag mangler 336.000 nordmenn fastlege. «Alt henger sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland i sin tid. Hun har fortsatt rett. og dette er en utfordring som både berører oss alle og vi alle må ta del i ansvaret for.

Så hvor går vi? Kanskje sitter vi alle på en liten del av svaret.

Jeg vet at noen land som med stort hell har invitert unge studenter til å bo rimelig i kollektiv med eldre, til felles hygge og nytte. I min lille verden er dette tilnærmet genialt. Med erfaring fra min tid som organisasjons-/ kompetanse-utvikler, kjenner jeg godt til verdien av kompetanseutveksling mellom generasjoner. Det ligger som kjent svært mye helse i en nysgjerrig og frisk hjerne. Jeg vil også anta at slike kollektiver vil være positive i forhold til problematikken med ensomhet og utenforskap hos både unge og eldre, og definitivt for respekten mellom generasjoner.

Likeså tror jeg utviklingen innen helse-/velferdsteknologi skaper store muligheter til effektivisering og faktisk trivsel, både for pasienter og helsearbeider. Kunstig intelligens (AI) vil i fremtiden gi oss muligheter vi kanskje ikke ser for oss i dag. Roboter vil aldri kunne erstatte kontakten der mennesker møter mennesker. Det skal den heller ikke, men den vil kunne frigi tid til mer og mer menneskelig omsorgsarbeid. Det tror jeg også er den den største motivasjon til å søke utdannelse og arbeid innen helsesektoren.

Jeg tror det er viktig at mennesker som skal jobbe med mennesker liker og finner mening i å jobbe med mennesker. Tenker det er både skremmende og jeg håper alarmerende når unge Nicolay på 22 år etter kun 4 år som helsearbeider varsler om tillitstap og frustrasjon. Det er viktig å føle at det er balanse mellom hva vi gir og hva vi får. Nicolay har brukt egen fritid til å holde foredrag for å rekruttere til helsefaget i den videregående skolen. Nå er han kommet i konflikt med sin egen troverdighet. Han skriver godt, men det er vondt å lese.

På tross av alt dette er jeg fortsatt optimist. Jeg tror dessverre at vi vil oppleve å bli presentert flere historier som Lilly sin, men det skjer også mye positiv som vi kanskje kan lære av. Demenskoret inspirerer, smitter og skaper positiv læring til så vel pårørende som helsearbeidere. I lys av alle svært opprivende debattinnlegg om kritikkverdige forhold, flyter sosiale medier over av rørende takkemeldinger til institusjoner og kommuner der ting fungerer. De er heldigvis i flertall. Pårørende og brukere der det ikke fungerer har via media fått en høylytt stemme, og i mange kommuner oppretter man informative fora for toveis kommunikasjon med pårørende. Litt som foreldremøter i barneskolen 😉

Det er tid for handling. Handling og samarbeid på tvers av politikk, fag, ikke minst oss mennesker i mellom. Det er ingen tid for å ri prinsipper. Et langt liv har ingen verdi, hvis det ikke også er et godt liv.

Lise Fjeldstad refererte opprørt til Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale» i sitt intervju om eldreomsorgen i NRK

«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi»

Personlig synes jeg hennes dikt «Å vere i livet» også passer godt inn;

Å vere i livet, 
open for alt ikring, 
bunden med sterke røter 
til menneske og til ting, 
gi både hjarte og hender 
i omsorg som aldri svik, 
var det som gav meining til ferda di 
og lét deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg 
eit hus som er såleis bygt 
at alle som høyrer til huset 
kjenner det godt og trygt, 
og såleis at framande gjerne 
kjem innom dørene der 
og aukar den rikdom som fins der før 
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri 
i livet du kjenne fekk 
at mellom deg og dei andre 
levande straumar gjekk 
av tillit og varme som styrkte 
kvart band som til livet deg batt, 
og lar deg få kjenne,når alt blir gjort opp, 
at meir enn du gav, fekk du att. 

Det er dette det handler om og om «verdighet gjennom hele livet» – uansett alder, for både mennesker og dyr.

Verdig og respektfull hilsen fra Helene i Totenvika