Det er advent, det er lørdag, og jeg tar turen til Skreia. «Byen» min, her jeg bor nå. i vakre Totenvika. Egentlig en liten bygd, uten gågate og brede fortauer, men med en tungt trafikkert fylkesvei tvers igjennom. Likevel ei vennlig, velkommen og varmt inkluderende bygd, koselig og smakfullt julepyntet med mye lys, pepperkakefigurer og noen nisser. Akkurat passe stemningsfullt – både for de som liker julen, og for oss andre som kanskje synes den blir litt vel mye.

Det er ikke spesielt kaldt, men en varm og velduftende kopp kaffe passer alltid og det lukter fristende av nystekte vafler hos Hege på Kaffekruset. Vi kjenner hverandre Hege og jeg. Vi er sammen i prosjektgruppen bak Jazz på Skreia, og utveksler noen ord om neste års arrangement. Utenfor kafeen har Hege pyntet med julenissens veteranbil. Han handler selvfølgelig lokalt, julenissen, og har fylt bilen med spennende gaver til alle snille barna på Toten. Det er mange av dem, og smått med reinsdyr i disse trakter. Derfor må nissen kjøre bil, og på Skreia er det litt som det skal være med en veteranbil 😉

Jeg finner meg en plass i Kaffekruset sitt eget galleri, der Berit Holen stiller ut sine bilder i desember. Berit bor også i vakre Totenvika. Hun er en allsidig, sann og svært dyktig naturalistisk kunstner. Det er noe helt spesielt med lyset i bildene hennes.

Det sitter flere jeg kjenner i galleriet, og noen jeg bare vet hvem er. Vi nikker, smiler, hilser, prater. Litt om været og hverdagen, litt om bildene til Berit, om julen, juleforberedelser, løst og fast. På Toten trenger man verken kjenne hverandre, eller være tredje generasjon totning for å bli inkludert.

Etterpå er det litt shopping. Jeg er faktisk allerede ferdig med alle julegavene, og med unntak av en eneste en, er alle kjøpt lokalt på Skreia og/eller på Toten.

Jeg har avtalt med blide Mari hos Frøken Frisør. Jeg haster derfor etter hvert videre. Eller haster er kanskje litt feil ord. Vi haster ikke så mye på Skreia, og Mari har salongen sin i nabobygget. Nært i dobbel forstand, for en time hos reflekterte Mari er alltid inspirerende – både for meg og håret.

I dagligvarebutikken pynter de seg på lørdager, og smiler lurt når jeg kommer med smågodtposen min og aviser. Jeg vet jeg ikke burde noen av delene, men på en lørdag må det være lov med både sukker og papiraviser. Det er helg, og man skal da kose seg i førjulstiden 😉 Ventetiden som noen kaller den. Noen venter på julen, andre på at solen skal snu. Det gjør den lørdag 21. desember klokken 10:20. Fra da blir dagene lysere på veien mot vår 🥰

Det er gratis parkering og nok parkering her på Skreia. Jeg trenger derfor ikke bekymre meg for parkering og tid, men kan vandre litt rundt, kjenne på stemningen. Tror jeg lukter julebakst. En av mine «guilty pleasures» er friske blomster. Egentlig kanskje ikke så «guilty», mer en ukentlig liten psykisk soloppgang. Velfortjent, synes jeg selv – rent objektivt sett, selvfølgelig 😉 Vi har en eventyrlig bra blomsterforretning på Skeia, Syljulien Blomster. På veien stikker jeg en tur innom Inger Lise hos Madame Maud, krysser fylkesveien til Hemkosli for litt snadder og får med meg en morsom lysengel fra Hveem Elektro.

Ingen algoritmer følger meg, men jeg møter mennesker som stort sett driver sin lille virksomhet fordi de tror på det de driver med. De tror på Skreia, og har lyst til å bidra til aktivitet og trivsel i et lite handelssenter med en fylkesvei tvers i gjennom. De prøver ikke å selge meg noe jeg ikke trenger, fordi de bryr seg om at jeg blir fornøyd. Fornøyde kunder kommer som kjent tilbake, og det bor ikke nok mennesker på Skreia til at de har noen å miste. Derfor har de meg kanskje også med i tankene når de er på innkjøp. Fordi de kjenner meg. Vet å gi meg råd, når jeg handler julegaver, fordi de kanskje også kjenner noen jeg kjøper gaver til. En kompetanse ingen algoritme kan matche.

Julehandelen er viktig, ikke bare for butikkene, men for hele verdikjeden, for vår egen velferd, – også der vi bor. Ringvirkningene av at vi velger lokale bedrifter når vi kjøper varer og tjenester, både til jul og i resten av året, er store. Kanskje langt større enn vi skulle tro. For kommunen og frivilligheten, for lag og foreninger, for skoler og oppvekstsvilkår, og ikke minst for tryggheten i at det er noen som tenner lyset i byggenes første etasje.

Nå ble dette en blogg om Skreia. Sånn var den ikke planlagt, men ordene fyller skjermen, og sånn ble det denne gangen. De av dere som kjenner meg vet at jeg er langt over gjennomsnittet opptatt av både handel og lokal handel. Ikke bare på Skreia! Det finnes mange små bygder i landet vårt, noen små og store byer også. Vil vi ha de små, spesielle og spennende butikkene? Butikkene som finnes der vi bor, og bidrar til at vi kan bo der vi liker å bo. Butikkene som bidrar til aktivitet og trivsel der vi bor. Butikkene som er med på spleisen når skolekorpset skal ha nye uniformer, og fotballaget skal ha lotteri, eller når julegata, fylkesveien, torvet skal pyntes til jul. Da må vi bruke butikkene. De er der bare så lenge de blir brukt.

Riktig god og nær julehandel ❤️

Helene i Totenvika