Det finnes en slags fabel, et eventyr, om engelen som valgte løvetannen til sin favorittblomst. Fordi den kunne oppfylle våre ønsker. Hvem har vel ikke som barn, eller kanskje som nyforelsket tenåring, med lukkede øyne og håpefulle drømmer, blåst løvetannen sine nydelige frø for vinden. Om ønsket var ny sykkel, eller drømmekjæreste, var det dyptfølende og ekte. Båret ridderlig frem av et bitte lite frø med egen propell 😉
Jo visst varsler den våren. Med sin solgule farge lyser den litt opp i sinnene våre. Vi kan lett bli litt lei vinteren, noen og en hver av oss. Vi lengter, drømmer, savner, gleder oss. Selv om vi kanskje blir mest glad når vi møter den i en grøftekant langt borte fra vår egen hage. Kanskje minnes vi våre drømmer fra den gang da. Nostalgien vekker gjerne ungdommens smil og minner.
«Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!» – Henrik Wergeland
Denne vakre, veldig nyttige og symboltunge blomsten har liksom alt. Den er solen, månen og stjernene. Som knopp, litt vill, bustete og rett og slett vågal, lysende gul som solen som levner håp om liv, og hvit, nesten sølvaktig som skinnet fra månen, ved sjøen, en sommernatt. Litt som selve livet, og skjønnheten i alle livets faser. Hjulpet av en mild sommerbris, eller det drømmende barnet, blomster den gjennom hele sommeren. Som generasjoner, side om side 🥰 Flott illustrert i Salvador Dahli sitt bilde og Inger Hagerups dikt.
Løvetannen visner ikke. Den reinkarnerer seg selv. I mange tall. Kan være er det derfor den er så upopulær. Det blir så veldig mange av den. Det kan man forstå. Det blir nesten som myggen etter en flom, knekkebrødsmuler i sengen, eller nordlendinger på loftet tidlig på 80 tallet 😉
Nordlendingene ble man etter hvert vant med. Nå er de overalt, og er som folk flest, hyggelige og vennlig 😇 Kanskje kan vi også lære oss å like løvetannen.
«Vi er alle blomster i Guds hage. Kanskje ikke en rose eller orkidé, men alle blomster er vakre. Til og med løvetannen er det» – Janne Mysen
Det finnes mer enn 370 kjente arter av løvetannen i Norge. Noen er ikke kjent utenfor Norges grenser, og noen som man tror har overlevd siden istiden.
Det er nok likevel blomsten sin symbolikk og mystikk, som fascinerer mest. Dens plass i folketro og folkemedisin, med helbredende egenskaper. Som nyttevekst er den rik på blant annet kalium, kalsium, vitamin A og C, gastronomi og eksklusivitet. Jeg kjenner dyktige kjøkkenskrivere på veldig bra restauranter som bruker både blomsten og bladene i svært kulinariske retter. For ikke å glemme løvetannvin.
Alt dette til tross, eller i tillegg, er det så veldig mye mer med løvetannen. Vitnesbyrd og påminnelser om verdier, jeg beundrer hos venner og strekker meg mot å etterleve selv. Besluttsomhet og viljestyrke. Fabelen om engelen som valgte løvetannen som sin favorittblomst forteller også noe om å være der, synlig og lett tilgjengelig for alle. Særlig kanskje for barnet, for den utforskende nysgjerrigheten, for drømmene og for lyset. Plen eller balkongkasse, asfalt, en skarve berghylle, ei steinrøys, en søppelplass. Sol eller skygge, her stilles ingen krav, bare sjenerøs omgjengelighet 😉
Den blomstrer like godt og flott, uansett vekstvilkår. Kun avhengig av egne valg, mot og standhaftighet . Det er som den har gjort sin egen avtale med solen. Trosser oss, sprøytemidler og all verdens utrydningsråd. Strekker seg rank og stolt mot lyset. Gjør begjærlig krav på sin plass. Egentlig et lite mirakel, selve symbolet på livslyst, styrke og vilje.
Nå, med de miljøutfordringene vi står overfor, både nasjonalt og internasjonalt, bærer den også sitt ansvar for å redde kloden vår. Intet mindre. Sammen med bier, humler, og andre pollinerende innsekter. Litt forenklet kanskje, men likevel sant. Insektene er helt essensielle for økosystemet, matproduksjon, naturen, livet vårt. Mange pollinerende insekter har et dypt og inderlig forhold til løvetannen. Den store, lille solskinnsblomsten, med sin ukuelige vilje er dermed i ytterste konsekvens også viktig for vår beredskap. Hørte jeg uønsket ?
Unnsett, helt ærlig, synes jeg den er flott. Det skjer jeg fleiper med at med mitt opphav nord i landet er jeg takknemlig for en vakker staude som blomster villig, uten stor deltakelse fra meg. Faktisk belønner den også meg og hagen min med nitrogen og mineralrik jord. Andre planter liker også det.
Det blir litt som humla🐝 Verdens forskere mener det er umulig at humla med sin tunge kropp og sitt korte vingespenn kan fly, men det vet heldigvis ikke humla🥰
I æresvakt til løvetannen lar vi humla suse, tar en kopp kaffe, leser en god bok og lar uovervinnelig livskraft dominere i plenen.
Ærefull hilsen fra Helene i Totenvika
