«Det tæk tid å vara totning» Sitatet er lånt fra ei vinflaske jeg fikk i gave av en nabo når jeg flyttet til vakre Totenvika. Vinen var god, og den er drukket opp for lengst. En fyldig og balansert italiener, som dessverre bare var på hurtig visitt i Vinmonopolets hyller. Ingvar Heggsum hadde smykket etiketten med bilde og Olaf Nøkleby med tekst.

«Brei og fyldig som ein god raudvin tæk bygda imot øss, mæ’i jordsmonn så djuft og svart at det æiller kæinn bli skikkelig uår her» – Olaf Nøkleby

For ikke så veldig lenge siden kom jeg i diskusjon med sindig, jordnær, og kanskje litt stillferdig, men godlynt og engasjert totning. Noen, kanskje også han, vil mene en liten kulturkollisjon i møte med en nordlending som meg. 😉 Han var likevel høflig, som totningen er, og sa ingenting om det, men var sterkt uenig med meg i at totninger er rause. Vi er et traust folkeferd, mente han og kunne ikke forstå at jeg mente motsatt, og i tillegg la til raus, vennlig og imøtekommende. Faktum er at jeg oppfatter totningen som veldig lik oss nordlendinger, bare litt mer høflige og veloppdragne (les banner mindre😉). Det kan kanskje være de er trauste også, men da i betydning pålitelige og robuste, godhjertete og sanne.

«Hæin rir itte såmmå som dagen ‘n saler. Men når ‘n fysst rir, da gjør ‘n det o’ntlig» – Olaf Nøkleby

Kan være er det noe med jordsmonna, det åpne, frodige landskapet, med utsikt til Mjøsa. Eller kanskje handler det bare om godlynte mennesker med evne til å se ting i et større perspektiv. Hva vet jeg? Man bruker ikke de bredeste penslene, eller de største bokstavene her på Toten. Man skyter ikke frem brystkassa og bruker utestemme. Fylkesvei 33, en av Innlandets viktigste transportårer, har vært til utredning i flere tiår, mens det stadig brukes store kroner på andre siden av Mjøsa. Kan være man rett og slett er flinkere å kjøre bil her på den riktige og viktigste siden av Mjøsa. 😉 Man får det til likevel, sutrer ikke, lobber ikke. Man venter på tur. Er en av landets rikeste områder for matproduksjon, og har noen av verdens mest betydningsfulle industribedrifter. Men veien hit er krokete og smal.

Fotograf Ronny Østnes er godt kjent av mange for sin fotokunst. Det er alltid en touch av menneskelighet i Ronny sine bilder. Han har hatt et utall utstillinger både i inn og utland, og bildene hans er kjøpt inn av så vel næringsliv og private som Stortinget og kommuner. Han har også vært medforfatter til bøker som «Oppskriften». Også den om mennesker og menneskers liv. Forleden åpnet han en utendørs fotokunstutstilling her på Toten. Utstillingen heter «Den varme bygda». Ikke noe sted jeg har bodd kunne passet bedre til navnet. Utstillingen er utendørs, og står samlet på Skreia Stasjon. I Totens Blad sin omtale av utstilling skriver de «Han har nok forelsket seg litt i Toten og totningene. Landskapet og stemningen. De som bor her!» Vel, da er vi to, tenkte jeg 😉

Vi håper og tror utstillingen står til etter Jazz på Skreia 16 – 18. august.

For første gang i år skal Skreia få sin egen Jazzfestival. 31. mars i år, sendte undertegnede en melding til Ole Anton Hoel. En særdeles positiv mann med svært mange talenter, blant annet som jazzmusiker og trompetist i både Gosen Gla’jazz og Østre Toten Storband. Spørsmålet var hvorfor Skreia, med alle sine dyktige musikere ikke arrangerer Jazzfestival. Svaret kom prompte! «Det er en spenstig ide Helene, som må utredes…» Ideen ble utredet i et to timer langt møte, og i dag 30. juni er programmet så og si ferdig til trykken. 3 dager, 4 scener 🎶 Det er bare å begynne å glede seg. 🥰

For et folk! For en entusiasme! For et engasjement! For en glede!

Man kan faktisk ikke bli sint på en totning mener tannlegen min. Han bor i Oslo, og er egentlig veldig typisk «Oslo-gutt», men en herlig fyr likevel. Han er dyktig i sitt fag, flink med komplimenter, og han liker totninger, har jeg fått vite. For en del år siden hadde han bestilt vinduer fra en bedrift på Toten. Vinduene ble flotte og helt perfekte, men veldig forsinket. Hver gang han ringte for å purre på leveransen, møtte han en vennlig totning i telefonen som gledestrålende kunne fortelle han hvor hyggelig det var at akkurat han ringte. At vinduene nok ble ytterligere forsinket, men at de kom til å bli veldig flotte. Det ble de jo også.😉

Jeg har en engel på trappen. En myndig, litt streng kanskje, men veldig flott engel, synes jeg. Jeg liker engler. Ikke glansbilde-engler, men de av det litt mer tølperaktige, klossete, upolerte og robuste slaget. Denne er i sement, tror jeg. Når jeg kjøpte engelen, spurte jeg damen i butikken om jeg kunne ha den på trappen min, ute. Jeg mente å spørre om den tålte vær og vind, men damen oppfattet annerledes. «Her på Toten kan du ha hva som helst på trappen!»

Selvfølgelig forstår også jeg at dette svaret ikke nødvendigvis kunne tolkes til storsinn og aksept, men damen virket både stolt og begeistret. Kan hende hadde hun selv en engel på sin egen trapp.

«Namnet Toten kjæm frå det gammalnorske verbet å Þykkja og betyr det omtykte, dæ vi lik» – Olaf Nøkleby

Man bryr seg om her på Toten, men ikke så mye med. Kanskje er det dette raushet egentlig handler om. At det «det tæk tid», og at på Toten «tæk vi øss tid» 🥰

Raus og glad hilsen fra Helene på Toten 🤗