«Peer, du lyver!»
Åpningsreplikken til Mor Åse, Peer Gynt sin mor i Henrik Ibsen sitt verdenskjente verk og vårt nasjonalepos, er kjent for mange.
Har du forresten tenkt over hvor rike vi er på kunst & kultur i dette lille landet vårt. Tatt i betraktning landets størrelse, og beliggenhet, litt i utkanten av verden, har vi veldig mange kunstnere, musikere, forfattere, til og med skuespillere i verdensklasse og med internasjonal status. Det gjør meg stolt 🥰
Vi burde satse veldig mye mer på kunst og kultur‼️
Hørte jeg finkulturell? Absolutt ikke! Jeg er like fascinert over operaen sin mektighet som dansebandet sin glede, like glad i grafitti som klassisk kunst. Jeg vil likevel at kunsten skal gi meg frihet til å dvele litt med egne refleksjoner, og kanskje noen veldig kortvarige sannheter. Sannheter som utfordrer meg, og som ikke er absolutte, men uten punktum og to streker under svaret.
«Naturen er ikke alene det for øyet synlige. Den er også sjelens indre bilder – bilder på øyets bakside» – Edvard Munch
Kan være er det derfor jeg liker Peer Gynt. For hvem er og var egentlig denne legendariske figuren, som med sine fantastiske historier har fått plass på de store internasjonale scener?
En feig, ansvarsløs og upålitelig løgnhals og rebell, selvsentrert og selvbedragersk? En sjarmerende hjerteknuser, eventyrer og drømmer? Eller en narsissist, fremstilt som en nasjonalromantisk folkehelt? Kan være finner vi svaret best i oss selv 😉 Kan være handler Peer Gynt egentlig om oss. Om den norske tradisjonsbundne folkesjelen. Om å være «seg selv nok» og «gå utenom bøygen»
Ser vi Ibsen sitt forfatterskap under ett, var han en modig og fremsynt mann. Han våget stille spørsmål ved mange av våre fortsatt etablerte sannheter. Kanskje også i oppgjør med seg selv.
«Hvor var jeg som den hele, den sanne?
Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» – fra Peer Gynt
Peer var også energisk og fantasifull, og han brukte sin oppfinnsomhet til å fortelle røverhistorier for å engasjere, kanskje distrahere og underholde. Kanskje trakk Ibsen veksler på egen familie, og der han selv var inspirasjonskilden til Peers kompliserte og mangesidige personlighet. Ville da Ibsen la oss bli kjent med Peer som en upålitelig lystløgner? Løy egentlig Peer? Eventyrlig, dramatisk, konstruert og litt oppblåst og pompøst, kanskje, men er det løgn? I så fall med hvilken hensikt?
«Til helved med alle de vasne løgne!» – fra Peer Gynt
Jeg vokste opp med en mor som nok ønsket å fremme min evne til å stå i mine egne valg og stå opp for min egen meninger. Våge se rundt hjørnene, kontra rett frem. Være nysgjerrig. Der finnes kanskje en annen sannhet, en annen måte å se tingene på, hvis man bare ikke var låst i egne oppfatninger. I min barndoms verden forsvant de skumle skyggene, spøkelset, når jeg bare skrudde på lyset, og elefanten kunne være både lilla eller oransje når aftensolen skinte på den.
Min mor mente også bestemt av jeg var et svært musikalsk barn, ikke mindre enn et musikalsk geni faktisk 😅 En sannhet som kanskje grunnet i hennes egne ønsker, og som hun nok er ganske alene om. Jeg kan ikke lese noter, jeg synger surt, og jeg kan ikke engang spille blokkfløyte. Jeg elsker likevel musikk, og det skjer jeg ser farger når jeg hører musikk. Det gjør visst nok bare spesielt musikalske mennesker, så kan hende fikk hun rett 😳. Jeg har i hvert fall smilt mye av dette, og også kjent på godfølelsen av å minnes henne med dette smilet. Hun var en veldig spesiell dame🥰, en stor porsjon for noen, men kanskje var ikke det så viktig!
Hva er da løgn, og hva er sannhet? Er sannhet motsatt av løgn, og finnes den absolutte sannhet? Store egentlig eksistensielle spørsmål, våre filosofer har tumlet med siden tidenes morgen – også vår kjære Ibsen. Kanskje mer aktuelle nå, i vår samtid, enn noen gang tidligere, tenker jeg
Alt for å finne det sannes mysterium,
– det er den ekte forskers kriterium. – fra Peer Gynt
Den norske dramaserien «Makta» engasjerte, og fikk mange av oss til å rigge oss til foran tv-skjermen for en tid tilbake. Basert på det politiske livet, på 1970-80 tallet, hovedsakelig i Arbeiderpartiet, og med undertittelen «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». Serien har høstet annerkjennelse og svært gode kritikker fra så vel oss folket, som journalister og politikere. De yngste, kanskje med litt vantro. Mens vi som har levd lenge nok til å ha opplevd debattene med «Gro og Kåre» kanskje har smilt gjenkjennende og latt oss underholde av flodhester og møbelhandlere fra Jessheim. Fantes han virkelig, «møbelhandleren»? Det gjorde han! Kanskje en sannhet som har bleknet litt 😉 De aller fleste skandaler, blir som kjent visket ut av nye 😉 Kan hende er det også litt sånn, at med tiden blir noen sannheter tåkelagt, og andre fargelagt av dårlig hukommelse 😇
«Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11» – fra Peer Gynt
Jeg er visitor. Jeg besøker mennesker som av forskjellige grunner sitter i fengsel. Mennesker interesserer meg, og stigmatisering er ikke helt min greie. Alle bærer vi på en historie, på godt, men dessverre også på vondt. Historiene de innsatte forteller meg, er kanskje ikke alltid like sannferdige, men jeg tror at den der og da, når den blir fortalt, har sin sannhet – enten fordi den føles rettferdig for fortelleren, eller henger på dårlig hukommelse. Det er liksom heller ikke opp til meg å vurdere eller dømme. Det er domstolen sin jobb, og siden jeg besøker dem, har de allerede fått sin dom. De har alle gjort noe de ikke burde har gjort, men det er ikke alltid likhetstegn mellom menneske og handling. Man er er ikke kriminell, men man har gjort noe kriminelt. På lik linje med at man ikke er alkoholiker, hvis man tar et glass vin på en fredags kveld, eller er pilgrim, hvis man har gått Pilegrimsleden. Man er heller ikke «kreft», om man har vært så uheldig å bli kreftsyk.
Jeg vet det er slemme sammenligninger og at jeg kanskje provoserer noen, men er det jeg som provoserer, eller er det de (du hvis det gjelder deg) som velger å bli provosert? Sannheten er at jeg ikke mener å provosere noen, men kanskje bare vil invitere til litt refleksjon rundt egne sannheter.
Å leve er – krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
Å dikte, – det er å holde
dommedag over seg selv.
To av mine venninner som også er søsken med kun 2 års aldersforskjell. De er vokst opp i samme hjem, med samme foreldre, og som begge hevder ikke gjorde forskjell på dem. Likevel har de vidt forskjellig, oppfattelse av egen oppvekst. De er til og uenige om fargen på huset der de bodde. Over et glass vin, kan vi andre fyre litt opp under diskusjonen dem i mellom, som er både underholdende og til ettertanke. For begge sine opplevelser er sanne, sett i perspektiv av historiene de bærer hver for seg. Begge eier sin egen sannhet.
I forbindelse med en diskusjon jeg hadde med en slektning for en tid tilbake avsluttet hun med at «ja, ja, alle familier har sitt mangfold» Hun mente med det at jeg var mangfoldet. Jeg tror ikke hun mente, eller kanskje skjønte at hun egentlig ga meg et kompliment😉. Jeg tittet rundt hjørnet som min mor kalte det, og så en annen sannhet enn henne. Det betyr likevel ikke at hennes oppfattelse av situasjonen var usann, vi hadde bare hver vår sannhet.
Å, sludder; blodet er aldri så tynt,
en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt. – fra Peer Gynt
Er da sannheten en mangefasettert materie, individuell og tilpasset oss hver i sær? Eier vi alle vår egen sannhet? Hvordan har vi det da i forhold til verdier og moral? Store spørsmål. Kan være bor det en Peer Gynt i oss alle. Kan være handler det hele om å våge møte seg selv, for å utvikle seg til å bli et bedre jeg. Å være seg selv, og ikke bare seg selv nok.
Tenker jeg bare lar den henge der 😉
Varm og sann hilsen fra Helene i Totenvika.
