Det er vonde tider i verden, og midt i en geografisk og storpolitisk storm, står vi. Lille, trygge, demokratiske, annerledeslandet Norge. For de aller fleste av oss er det vanskelig å forstå at vi i opplyste 2025 skal oppleve det maktspillet vi som verdenssamfunn nå står overfor.

Noen distanserer seg. Andre kjenner på uro, forbereder beredskapslager, innreder kjellerrom, tar ansvar, er redde. Begge deler er forståelig. Tillit er fundamentet i et demokrati, og hvem kan vi egentlig stole på når det blir knapphet på tillit?

Tenker vi likevel aldri må slutte å tro på at det vil bli bedre!

Vi har den siste tiden blitt kjent med Team Pølsa. En lysende solskinnshistorie, som griper oss, og gir håp om et varmere og langt mer inkluderende samfunn. Seks ungdommer med enorm viljestyrke og imponerende mot, bryter med alle fordommer, og gjør det nesten umulige mulig. Fantastisk‼️

Et skirenn der konkurransen handler om å vinne over seg selv. Alle er vinnere, ingen er nest best, og ingen blir stemt ut! Alle blir sett, alle hører til, alle er med. Tilhørighet, samhørighet, lojalitet, omtanke. For meg, og jeg tror for veldig mange, en eksplosjon av gode følelser, begeistring, og nesegrus beundring. Herlighetsverdier og kanskje også noen gledestårer, men hvorfor?

Jeg lar spørsmålet henge litt der 😉

Mange av oss, litt uavhengig av alder har jeg forstått, har også hatt stor glede av å følge A-laget. En nydelig portrettserie der et tredvetalls «reportere» med forskjellige funksjonshemminger får lov til å intervjue en liten gruppe medievante kjendiser. Blant annet Statsministere Jonas Gahr Støre og Else Kåss Furuseth. Spontant, nært, ekte, varmt og til tider overraskende personlig. Latter og tårer, litt uten filter, men herlig uhøytidelig 🥰

Forleden, 21. mars var det «rokkesokkedagen», en merkedag for mennesker med Downs syndrom. Datoen ble faktisk vedtatt som «verdensdag» av FN i 2011, og har etter hvert blitt en dag til anerkjennelse og hyllest av mangfold og likeverd, litt for oss alle – litt uansett funksjonsnivå. Vi «rokker» sokkene våre, som betyr forskjellige sokker på forskjellige ben

En sjarmerende gest, synes jeg. En av mine venner, elsker denne dagen, fordi den gir han lov til å bryte med etablerte formaliteter og kleskoder. Han påstår at han kjenner på frimodig lykke når han ser ned på sine egne ben med fargerike sokker 😉 Litt spesielt kanskje, og kanskje hadde vi tatt fra han dette lille øyeblikket av frihet og rampete glede, hvis han kunne gå med fargerike strømper hver dag. Samtidig er det ikke litt til ettertanke at han ikke kan det?

Personlig bruker jeg nesten ikke sokker, og siden jeg for det meste kler meg i svarte klær, er også alle sokkene mine svarte. Noen vil kanskje hevde at jeg likevel rokker formalitetene – hver dag. Uansett på rokkesokkedagen i år, hadde jeg «rokket» ørepynten. Ikke bare med forskjellig ørepynt som likevel var designet for å være sammen, men disse var virkelig i disharmoni med hverandre. Ingen reagerte, og når jeg spurte hvorfor, fikk jeg til svar at «det er jo sånn du er, litt rar, og veldig modig»

Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt modig. Tvert i mot, men jeg tar det til meg, som et kompliment. Det var nok også sånn det var ment. Likevel er jeg er dristig nok til å stille spørsmål ved hvorfor det egentlig er modig å være litt utenfor standarden? Kanskje er jeg slettes ikke modig, bare litt enfoldig 😉

Tenker vel at ingen av oss er like. At vi alle er forskjellige, med alle våre rariteter. Mitt pre er egentlig verken mot eller enfoldighet, men nysgjerrighet.

Jeg skulle gjerne hatt motet til Trygve i Team Pølsa som turte være ærlig med sin redsel og sårbarhet. Eller Mikkel som tross at han ramlet og fikk smerter i nakken, tok seg sammen og fulførte – for å ikke ødelegge for teamet sitt. For ikke å glemme Sunniva som med tilsynelatende stoisk ro, tok ansvar og hjalp blinde Syver ned de hinsides bratte bakkene i Granåsen. Det kaller jeg MODIG‼️

Det skjer at vi i noen ganger i en krevende hverdag, føler at vi må legge litt lokk på den vi egentlig er. Spiller våre roller, kanskje også tyr til noen hvite løgner, for å innfri forventninger andre har, eller som vi tror andre har til oss. Er seriøse og profesjonelle for å passe inn i normen. Er det da useriøst å vise sitt sanne jeg? Blir det uprofesjonelt å vise at vi noen ganger ikke har alle de riktige svarene. Er det ugreit å føle på at man ikke strekker til? At vi ikke får til alt på jobben, ikke trener nok, ikke forstår, eller vil forstå et stadig mer komplisert verdensbilde. Kan det være at vi egentlig er litt misunnelige på Trygve, Mikkel og de andre i Team Pølsa? Fordi de egentlig ikke har andre forventninger enn sine egne?

Kompetanse, kunnskap og kommunikasjon er de beste virkemidlene vi har mot fordommer. Eller starter det ikke egentlig med litt nysgjerrighet? Hvem er de som tenker helt forskjellig fra oss, og er vi egentlig så forskjellige? Målet er ikke nødvendigvis enighet, men aksept og respekt, kanskje i et uenighetsfelleskap. Ingen eier som kjent den eneste og evige sannhet.

Jeg tror vi noen ganger må tåle å bli utfordret både på egen væremåte og på våre egne etablerte sannheter. Kanskje også bli såret, eller krenket 😉 Sånn er det å være menneske, og å leve sammen med andre mennesker.

Kanskje vi noen ganger bare må evne å se det store i det lille.

Det er så lett å miste helt kontakt med hva som er viktigst for våre moderne, urbane liv, hvor kanskje de største forventningene er de vi lager oss selv.

Ingen med Downs Syndrom, A-laget eller Team Pølsa kommer noen gang til å starte en krig!

Tenker bare det gjør verden til et bedre sted.

Håpefull hilsen Helene i Totenvika