Livet er et spennende sted å være, men det er kanskje ikke alltid like rettferdig.

Noen ganger inviterer det oss sjenerøst til lek, smil, glede, henrykkelse, kanskje endog små øyeblikk av lykke. Andre ganger betror det oss utfordringer som lærer oss å bli bedre kjent med oss selv, vår karakter og vår styrke.

Jeg liker mennesker. Jeg har vært heldig i livet mitt, møtt mange veldig flotte mennesker. Mennesker som har møtt meg med åpenhet og vennlighet. Mennesker som har villet meg vel. Mennesker som har gjort inntrykk, satt spor, kanskje gitt meg en plass i deres liv, og skubbet seg plass i mitt. Latt meg føle meg verdifull, lært meg og latt meg vokse – påvirket hvem jeg er. Mennesker jeg er glad for å ha i livet mitt. Mennesker jeg beundrer og heier på.

Helga er et sånt menneske.

«For er det grunn til å si noe godt til mennesker, så er det ingen grunn til å la være» – Halldis Moren Vesaas

Første gangen jeg møtte Helga, var da hun som kunde besøkte butikken min i Lillestrøm. Hun skulle ha en topp som jeg dessverre ikke hadde. Jeg undersøkte litt rundt, og fant at en kollega i Oslo hadde den, og sendte henne dit. Sånn kunne dette blitt til et lite øyeblikks kontakt med et annet menneske, et hyggelig, smil, noen vennlige ord, men likevel et tilfeldig og hverdagslig møte. Jeg kjente ikke Helga, Helga kjente ikke meg. Heldigvis skulle vi med årene bli godt kjent. For Helga kom tilbake, og ble etter hvert til et nydelig bekjentskap.❤️

Helga har Parkinson sykdom. En grusom nevrologisk sykdom som gradvis ødelegger nerveceller i hjernen, og gjør det vanskelig å kontrollere egne bevegelser.

I mine første møter med Helga kunne man ikke merke at hun var syk, men hun fortalte meg det, uanfektet og helt uten noen form for selvmedlidenhet, kun som en faktaopplysning. Etter hvert ble det også synlig i skjelvinger og andre motoriske utfordringer, men kun engang har jeg hørt henne mismodig og sint, kanskje også skuffet over sin situasjon. Det var når hun hadde fått en ny medisin, som hun hadde ventet på lenge, og som ikke virket som hun hadde håpet. Kanskje hadde hun også grått i sitt lønnkammer. Det gjorde i hver fall jeg, men ikke før hun var gått.

«…berre få set varige spor» – Sverre Øygarden (Helga sin far)

Egentlig er Helgas sykdom helt uvedkommende for vår kontakt, bekjentskap og vennskap. Helga er Helga, og ikke Parkinson og heller ikke sykdom! Når jeg likevel nevner den, er det mer som en inspirasjon knyttet til mot, styrke, fighterevne og evnen til å resette livet og tilpasse seg en ny og krevende livssituasjon. Viljen til normalisere det ikke normale, og gi sykdommen et ansikt. Inkluderende og tolerant overfor oss som heldigvis ikke har forutsetninger til å forstå. Sta og egenrådig, joda, hun snublet seg frem, ramlet, men reiste seg, og snublet beundringsverdig ubesværet videre. Kastet skam på fordommer og forutinntatthet. Verdig og stillferdig, tilsynelatende uberørt, men trassig og tydelig. I en by og i et samfunn, skal det være plass til oss alle, med alle våre ting!

Det er å håpe at også jeg hadde vært like modig, like tapper, robust og seig, hvis sykdommen hadde rammet meg.

Helga er kunnskapsrik og klok, innsiktsfull og raus med sin viten. Hun er utdannet spesialpedagog, har embetseksamen i pedagogikk (cand. polit.). I fjor høst skrev hun en liten bok, et vakkert potpurri av historier og nydelige minner fra eget liv. En lys, snill og varm samling om trygghet og omsorg, og hvor hun formelig maler og fargelegger med ord. Det er nesten sånn at man hører fuglene synge og kjenner duften av våren. Smilet og godfølelsen, latteren og musikken.

«Det er fint å ha tilgang til minner. Det betyr mye i tunge stunder. Det kan være gode møter med mennesker, store og små. Særlig de små kanskje» – Helga

Livet er et spennende sted å være, men det er ikke alltid like rettferdig. Noen ganger kan det synes som det er de som fortjener det minst, som får de tyngste utfordringene. Kan hende er det også de som takler det best. Vi bestemmer ikke alltid hva som skjer med oss, men vi kan kanskje, til en viss grad, bestemme og kontrollere hvordan vi responderer på det som skjer. Å være syk handler ikke bare om hvordan man har det, men også hvordan man tar det.

Ydmyk og takknemlig hilsen Helene i Totenvika 🤗