Vi har nå bodd i Totenvika i 2 år. I et hus med sjel fra midten av 1700 tallet, med store rom, mange vinduer og utsikt til Mjøsa fra de aller fleste. Jeg har tre store vinduer på badet mitt, alle uten gardiner. Vi ser til naboen, men ikke inn til han.
Vi kaller det frihet😊
For meg er turene mine langs Mjøsa også frihet. Min barndom i stormfulle Bodø, har nok gjort meg mer glad i vann, enn i skog og mark. Nå kan Mjøsa på ingen måte sammenlignes med temperamentsfullt hav rundt en forholdsvis flat halvøy, men hun (Mjøsa) kan definitivt også være både pasjonert og heftig. Likeså har lyset rundt denne lille andedammen bydd meg stunder av nesten åndelighet. Luktene, ikke akkurat tang, tare og salt hav. I i Totenvika dominerer nok luktene fra løk og grønnsaksproduksjon.
Likevel har også Mjøsa sine dufter, blandet med skogen, de frodige åkrene, litt traktordiesel 😉, og våte steiner.
Noen ganger velger jeg også skogen, den litt trolske Totenåsen. Man blir mer andpusten, men utsikten kan være overveldende. Det samme gjelder nok naturopplevelsene, livet rundt et bål, bærsanking, skogens ro. Mye jeg har til gode å oppdage, tenker jeg.
«For mange som vurderer å bosette seg i vår region vil mangfold og kvalitet i kulturtilbudet være vesentlig for både bolyst og bli lyst«- Elisabeth Lund
Nærmeste tettsted er Skreia. Ikke akkurat verdens navle, men med så vel butikker, som legekontor, rørlegger, elektriker, frisører og et hyggelig kulturhus med kino. Kunst og kultur er viktig for både bygd og by. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo et sted som ikke tar kulturen på alvor, og egentlig var det dette denne bloggen skulle handle om. I forrige uke var det Konsertvikua her på Toten. Den 38., tror jeg å mene. Egentlig kunne det vært 39. gang, men pandemien hoppet galant bukk over et år av livene våre. Nå er jeg spent på om man likevel feier 40 års jubileum neste år.
Håper på det!
Et perledryss av lokale ildsjeler, spillemenn og -kvinner, korps, band og ensembler, kulturutøvere med kjærlighet til musikk, fylte scener og arenaer, og her på Toten er vi rike på talenter i alle aldre. De aller fleste konsertene var også utsolgte. Heia Toten‼️
”Såmmå å je er hen i væla, bære je ser Mjøsa”
At kultur betyr noe, beviser at folk kom kjørende på glatte veier, i slafs og snøvær, fra Oslo, Lillestrøm, Jessheim, Nannestad, Tynset, Elverum, Gjøvik, Lillehammer og sikkert også fra andre steder, til lille Skreia og Østre Toten Kulturhus. Imponerende! Jeg kjenner jeg blir glad.
Men Toten har så mye mer enn musikk. Peder Balke-senteret må selvfølgelig nevnes. En kunstner av verdensformat og hans veggmalerier, på flere gårder i privat eie, men Billerud Gård eies av Østre Toten Kommune og huser kunstsenteret. Senteret er bare åpent om sommeren, men da byr man også på konserter i hagen hver lørdag morgen. Må oppleves.
Lillehammer har sitt Maihaugen, Hamar sin Domkirkeodden og Gjøvik Eiktunet og Gjøvik Gård. På Toten har vi også Stenberg Gård. Et nydelig friluftsmuseum bygd opp rundt Amtmann Lauritz Weidemanns historie. Lauritz Weidemann var for øvrig bror til Sorenskriver Christopher Christian Weidemann som bodde på Billerud Gård, der Peder Balke-senteret er, men det får bli til en senere blogg.
Østre Toten kommune er også en av landets største og viktigste matprodusenter, og Totenvika er løkbygda. Spiser du løk, kommer den etter all sannsynlighet fra Totenvika. Det samme gjør nok den norske agurken du kjøper og kanskje også spisskålen. Del den på langs og stek den i pesto og olivenolje/smør, gjerne også med litt hvitløk. Yummy 😋
«Hår får vara for hår for er» – Sluttprosa frå Toten av Svein Erik Brodal
Dette kan bli en lang blogg kjenner jeg. Jeg burde selvsagt nevnt Skibladner, Mjølkefabrikken, Skulpturstopp, Mesterstuen, Fredholm hageopplevelser, Hjell Brenneri, Siloen på Lena, Urbane Totninger, BAdesKen og Gosen Gla’jazz, Vazelina-pålen, Kirkebyggene, Sølvgruvene, Lysthuset til Carsten Anker og Menn av jern, jenter av malm, Huldraspelet, men denne bloggen er allerede for lang. Derfor slutter jeg med det viktigste, menneskene. Totningen er sindig og generelt vennlig. Hen vil vite hvem du er, vil vite hvem hen møter i veien, på butikken eller på låvefesten, men så respekterer og aksepterer hen deg for den du er. Det sies at her finnes klikker, men det er jeg for dum til å skjønne. Jeg opplever derfor totningen som inkluderende, imøtekommende og vennlige. Litt som hjemme i Nord Norge. Du får oppføre deg som folk, ikke mer komplisert enn det.
I det rolige bølgende Toten-landskapet er det kanskje heller ikke så lett å stresse seg opp over alt som er – Svein Erik Brodal
Fornøyd og glad hilsen fra Helene i Totenvika🤗
