For noen år siden ble jeg fotografert av Morten Krogvold. En sagnomsust, særdeles dyktig fotograf og kunstner, som jeg har hatt stor beundring for i mange år. En svært fascinerende mann å møte, og tross at jeg absolutt ikke liker å bli fotografert, ble jeg både rørt og litt blyg over hans evne til å vise omsorg for mitt ubehag foran kamera, og hans respekt og vennlighet for min integritet og meg som menneske.

Samme uken ble jeg i en helt annen anledning fotografert av Ronny Østnes. Litt tilfeldig, og ganske sært siden jeg som nevnt absolutt ikke liker å bli fotografert. Ronny er også en særs dyktig, reflektert og ikke minst kreativ fotograf, med stor respekt for de menneskene han møter.

Atmosfæren i disse to bildene er, og skal være annerledes. Likevel var det noe veldig likt i disse to møtene. Begge hadde med sin ydmyke vennlighet evnen til å skape svært gode følelser hos meg ☺️.  Måten de viser respekt for både meg og min kameralinsefobi, og samtidig omsorg og ansvar for for å vise meg som den beste, av den de oppfattet meg som.

Noen mennesker har denne evnen til å trå ut av sitt eget sentrum, og gi andre plassen, og ikke minst følelsen av å være sett og funnet verdig 🥰

For veldig mange år siden, flyttet jeg fra trygge Bodø til Oslo. Jeg var ung, usikker, ny i jobben, hadde ingen gode relasjoner med de jeg jobbet sammen med, og var veldig alene i en stor verden.

Ved en tilfeldighet møtte jeg frisøren og kunstneren Tor Halvorsen. Jeg er i dag ikke i stand til å huske hva Tor sa til meg, men jeg kan fortsatt både huske og kjenne på den gode følelsen han og ordene hans ga meg 🥰

Som student hadde jeg en lærer som  fikk meg til å føle meg så spesiell at han som var kjæresten min den gangen ertet meg med sangen «forelsket i læreren» – og kan hende var det ikke så langt fra sannheten.

Det gjør noe med oss mennesker å bli sett, og å få anerkjennelse for den vi er. Jeg tror faktisk at vi alle har behov for å sette noen spor, føle at vi gjør en forskjell, og bli akseptert og respektert for den vi er.

Mammaen til min venn Børge er blitt voksen og dement, men bor fortsatt hjemme. Det skal man jo i dag, og i hennes tilfelle er hun godt hegnet om av så vel hjemmesykepleien som naboer. Hun savner likevel hunden hun en gang hadde. Som dement kan hun selvsagt ikke ha ansvaret for et dyr, men har fått en myk liten lekehund som hun går tur med, og selvsagt også kjøper hundemat til. I dyrebutikken møter de henne som en seriøs og ansvarsfull hundeeier, snakker hund og hundeoppdragelse med henne, vel vitende om at hunden er av plysj.

Vennlighet koster så lite, men gir så mye. En tidligere kollega, brukte alltid litt ekstra tid på personlig takk til drosjesjåfører, butikkbetjening, servitører, og kalte det for at hans lille bidrag til en bedre verden. «Noen tror selvsagt jeg er litt rar, men de aller fleste blir glade, og da kanskje de viser litt vennlighet til noen andre, som jeg kanskje møter igjen, når jeg trenger å bli møtt med litt vennlighet». Enkel filosofi, like bra som noen annen, og den starter i hvert fall ingen kriger.

Kan hende har vi alle noe å lære av min kollega. Det blir kanskje ikke fred på jord, men hver for oss og i møter med andre er det håp om veldig hyggelige dager.

Vennlig hilsen Helene i vennlige Totenvika 🤗