For meg handler kunst om livet – livet og friheten!

Friheten til å være den jeg selv ønsker å være, og friheten til å stille spørsmål til, og som bringer meg nærmere den jeg helst vil være. Friheten til å trekke meg tilbake, skape mitt eget rom. Friheten til å til å ikke alltid forstå, og noen ganger kanskje ikke bli forstått. 

Egentlig lærte jeg om denne friheten fra Mona M. Lie Thommessen for mange år siden. Lenge før jeg var i stand til å skjønne hvor godt denne friheten skulle gjøre meg. Jeg var prosjektleder for en innsamlingsaksjon til Kløverbakken Dagsenter i Lillehammer. I den forbindelse fikk vi en del vakker kunst som vi skulle auksjonere bort, og Lillehammer Kunstmuseum tilbød oss å huse auksjonen. Mona hjalp meg å henge opp kunsten, og i løpet av noen få timer en ettermiddag, lærte hun meg å våge reflektere, føle på, og si hva de forskjellige bildene gjorde med og for meg.

«Man trenger ikke alltid forstå, man trenger ikke alltid forklare, men følelser & engasjement er alltid bra» – Mona M. Lie Thommessen

I en levende by skal det myldre av folk, lyder, lukter, sanseinntrykk, invitasjon til refleksjon. Mennesker gir liv til byrommet. Mennesker i møte med andre mennesker og i møte med egne betraktninger og inntrykk. Det vi tror vi opplever setter ofte dypere spor og blir i et tidsperspektiv ofte nærmere vår definisjon av sannhet, enn det vi faktisk opplevede.

Veldig mange av oss har et ganske reservert forhold til kunst som uttrykk. Vi tror vi må forstå og forklare, utdype og mene, og kan hende blir møte med kunsten litt mer uforpliktende når byen og veien til jobben eller butikken blir selve kunstscenen. Ved å liksom la kunsten oppsøke oss der vi er, blir både vi og andre en aktiv del av kunstopplevelsen. Vi kan stoppe opp, observere, spekulere, diskutere, eller haste videre, noen ganger kanskje uten å ha registrert hva vi passerte.

Likevel gjør kunsten noe med byrommet. Enten det er kvinner og menn i bronse på sokkel, graffiti, plakatkunst, minnesmerker eller dans og musikk.  Vi kan la oss begeistre eller kanskje provosere. Begge deler er engasjement – og engasjement er bra, både for en by og på det menneskelige plan. 

I går var jeg i Lillestrøm for takke den dama som kan hende har betydd mest for Lillestrøm som kunstby, Rikke Glomnes Komissar. Hennes brennende engasjement for samtidskunsten og ikke minst for å gjøre Lillestrøm til en kunstarena og en by som huset mer enn et fotballag, er ikke bare imponerende, den er formidabel! Jeg har faktisk aldri møtt et mer målbevisst menneske. Allerede da hun kom til Lillestrøm og Akershus kunstsenter i 2008 hadde hun en visjon om å skape et nytt kunstsenter i Lillestrøm. Sommeren 2021 åpnet hun Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm. Et arkitektonisk spennende bygg i «portalen» til byens kulturkvartal. I samarbeid med kvartalets andre bygg skaper det et slags åpent tidsbilde, et «velkommen» til en by med fremtidsvyer, men som likevel er stolt av sin historie. Byggets innside, med store vinduer, og en liten café, en lun og velkommen atmosfære, og en mektig og fantastisk vakker trapp, som nesten litt andektig inviterer til utstillingsrommenes kunstopplevelser.

«The outside of a building is the inside of the city» – Jan Gehl

Hun har vært modig, Rikke, stått oppreist i mange «stormer», og det er også grunn til å berømme noen av fylkets og byens politikkere, for å ha delt hennes mål i alle disse årene. I dag høster senteret spaltemillimeter med svært rosende omtaler i så vel nasjonale som internasjonale medier. Kjente kunstnere ønsker å stille ut der, og folk kommer fra både inn og utland for å besøke huset og utstillingene. Mange kaller bygget en diamant, selv kaller Rikke Nitja sitt hjertebarn og livsprosjekt. Jeg mistenker henne for å ha flere store prosjekt i vente, når hun når starter i ny jobb på selve Nasjonalmuseet. Gratulerer Nasjonalmuseet! Gratulerer Norge! Denne damen har mer engasjement, mot og ikke minst gjennomføringsevne enn de aller fleste av oss.

Det er nok likevel ikke bare Rikke og noen veldig visjonære politikkere og byråkrater som skal æres for Lillestrøm som kunstby. Byen har flere spennende kunstverk rundt om i byens rom, for ikke å glemme Elvebredden Kunstpark. Næringslivet ledet av Romerike Sparebank (tidligere Lillestrømbanken), Sparebankstiftelsen DNB, for ikke å glemme Lillestrøm Kommune, og KORO, har i høyeste grad bidratt – til glede for noen, til ergrelse for andre 😉

Livet kommer i mange farger og har sjelden to streker under svaret – heller ikke kunsten. Kunst skal bevege, glede, inspirere, provosere, utfordre, engasjere til så vel refleksjon som debatt. Trigge oss litt, kile oss litt i hjerte og hjerne. By oss frihet til å stille spørsmål, mene, forstå eller kanskje å ikke forstå.

Slik verden har blitt med et stadig mer innfløkt konfliktbilde, tror jeg faktisk vi mennesker trenger kunsten, som noe abstrakt vi ikke trenger å forstå, eller som noe vakkert å hvile øynene på. En av mine venninner finner trygghet og ro ved synet av «Hamering Man«. Noe av det jeg savner mest med Lillestrøm er utsikten jeg hadde fra mitt kjøkkenvindu til «Yes to all». Til denne utsikten hadde jeg et lite møte med meg selv og mine verdier hver morgen.  Et møte jeg tror var med på å gjøre meg til den jeg helst vi være. Nå hender det jeg minner meg på denne skulpturen når jeg vandrer langs vakre Mjøsa, med tåkelagte åkrer eller nyoppstått morgensol, der luften og lyset gjerne skaper nye kunstverk hver eneste dag. Også dette er med på å identifisere meg som menneske, og med stedet jeg har valgt å bo. Noen ganger forstår jeg, andre ganger ikke, men noen gode refleksjoner blir det alltid til, og også noen drømmer.

Toten har også mye å by på. Peder Balke Senteret, Skulpturstopp og Skulpturene i Østre Toten, DS Skibladner, Mjøsmuseet, Melkefabrikken på Kapp som huser Kulturskolen, Urbane Totninger, Mjøsas Ark , og hvor Pilegrimsleden går gjennom og også DS Skibladner anløper.

For to år siden var brant det i den gamle Melkefabrikken , og flere av byggenes leietakere mistet sine lokaler. I fjor sommer hadde Restauranten Fjorn arrangementer i ruinene etter brannen. I år er man i gang med å restaurere ruinene. Det er å håpe at dette praktområdet med disse vakre robuste byggene, for all ettertid blir reservert for kunst- og kulturopplevelser. En slags kunst- og kulturfabrikk for så vel besøkende som fastboende, unge som gamle, for lek og alvor, for teater, skrivekunst, musikk og kunst, for politikk og frivillighet. Kanskje for Den kulturelle skolesekken og for Senioruniversitetet. Det koster, men på sikt er gir det masse avkastning, men det krever noen modige, ambisiøse og visjonære politikkere.

Glad og nysgjerrig hilsen fra Helene i Totenvika 🤗