Jeg elsker denne filmen fra Telia, som sendes på TV2 nå om dagen. Egentlig er jeg kanskje mest fascinert over denne barnefaren som liksom finner det helt naturlig at datteren forsvinner ut i universet i en pappeske, og bare fortsetter å rake løvet i egen hage. Det ligger faktisk et stort budskap også i dette. Hvis vi bare våger sette oss de høye målene, blir selv det klin kokos umulige til noe naturlig og hverdagslig. Det er det denne bloggen skal handle om, og om motet til å prøve og kanskje også om å våge å feile.
Jeg kommer fra Bodø. Byen som ville søke om å bli Europas Kulturhovedstad, og skape nord-norske kultureventyr. Det ville ikke Regjeringen, men Bodø klarte det likevel. Nordlendinger lar seg ikke «pille på nesen» av noen politikere i sør. 😉Takket være noen lokale ildsjeler, ble en imponerende og ambisiøs søknad sendt, og besvart med hederstittelen Europas Kulturhovedstad 2024. Uten økonomisk eller moralsk støtte eller hjelp fra stat og ministre, men i bredt samarbeid med hele landsdelen. Det kommer til å bli utenomjordisk eventyrlig, et opplevelseseldorado, profil og identitetsskapende for hele Norge som attraktiv, særegen og bærekraftig reiselivsdestinasjon! Fantastisk! 🥰
Lillehammer, den lille helt unike byen i foajéen til vakre Gudbrandsdalen var som kjent vertskap for OL i 1994, og skapte sammen med Hamar og Gjøvik høytidelig magi over 16 dager for et stort publikum.
«The best Olympic Winter Games ever»
Det magiske «Lillyhammer-øyeblikket», da Juan Antonio Samaranch, i 1988, direktesent fra Seol, tildelte Norge og Lillehammer de 17. olympiske vinterleker vakte jubel over det ganske land. Både Kongen og Regjeringen hadde deltatt i søknadsprosessen. Vi må likevel ikke glemme at ideen, tanken, drømmen om en olympiade i den lille byen i nordenden av Mjøsa, kom fra visjonære Wolfgang Müller. Mange skal nok æres i ettertid, men uten Wolfgang hadde det kanskje ikke blitt noe OL på Lillehammer.
I 2008 fikk Akershus Kunstsenter i Lillestrøm ny direktør, Rikke Glomnes Komissar. Den gangen var kunstsenteret mer eller mindre å regne som et kulturelt alibi for Akershus fylkeskommune. Med adresse i en av Lillestrøm sine gamle bygninger. Et veldig flott bygg, med ærverdig historie, men egentlig uten fasiliteter til å huse kunstutstillinger. Rikke hadde likevel en visjon allerede da. Hun ville mer for både Lillestrøm og kunstsenteret. Byen skulle få et nytt og prestisjefylt senter for samtidskunst, kjent og besøkt av et kunstinteressert publikum, nasjonalt og internasjonalt. Sommeren 2021 åpnet hun Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm. Et arkitektonisk spennende bygg i «portalen» til byens kulturkvartal, som har høstet annerkjennelse i så vel nasjonal som internasjonal presse. Veien har vært lang og kronglete. Hun har stått oppreist i veldig mange «stormer», men aldri mistet troen på at dette skulle hun få til.
Jeg elsker historier som dette! ❤️ Kunne skrevet en hel bok.
En av mine venninner Kirsten Holmen, nordlending fra Bodø hun også, startet en bar av is på St. Thomas. Hun har nå fire i Norge og en i Reykjavik Hun hadde reist i eget land, og blitt frustrert over stengte restauranter, butikker og at vi serverte turister Vestlandslefse pakket i plast. En annen venninne Sigrid Hammer, har vært på alle verdensdeler sine høyeste fjell, og gått alene til Nordpolen. Ikke spesielt trent eller sprek, men med vilje av stål. Hvorfor skulle ikke hun klare det, det et hadde jo andre gjort. Min mormor bygde sitt eget hus, som enslig mor, i en liten dal, i en tid da kvinner tiet i forsamlinger og gikk med skaut og lange skjørt. Sånn kunne jeg fortsatt, og det landet som kjent et småfly på den røde plass 😉
Kan hende er jeg naiv, enfoldig og godtroende, uten virkelighetsforståelse eller evne til å se absolutte hindringer. Kanskje lar jeg meg også alt for lett begeistre. Jeg har i hvert fall klokketro på at de aller fleste av oss har evner til å nå våre mål, bare vi vil nok. Selvfølgelig vil vi kanskje måtte gå noen omveier, fronte noen nedturer, kanskje også møte mistro og skepsis fra mennesker vi forventet støtte fra. Kan hende vil vi også mislykkes og møte kritikk, men uten at vi forsøkte vil vi aldri vite hva som kunne blitt.
Jeg er veldig lite interessert i fotball og er følgelig dårlig kjent med fotballhistorier. Det sies at Sigurd Rushfeldt er den som har skåret flest mål i Norge, men at han også er den som har bommet flest ganger. I dag er han kanskje forbigått av Erling Braut Haaland. Hva vet jeg, men hvem hadde vel trodd at Norge skulle fostre verdens beste fotballspiller? Selv jeg skjønner at dette er stort.
Vi trenger veldig mange flere av de som våger ta noen utradisjonelle valg, trå opp noen nye stier, våge å satse og kanskje også feile. Da må kanskje noen flere enn pappaen til Vilde i reklamefilmen trekke litt på smilebåndet og fortsette å rake i hagen. Vi må likevel alltid heie, høyt jublende og entusiastisk, kanskje særlig når målet er klin kokos umulig.
Klin kokos hilsen fra Helene i Totenvika 🤗
