Det er først og fremst menneskelige ressurser, den så kalte «humankapitalen», som gjør Norge til en rik og velorganisert nasjon. Avhengig av hvordan man beregner våre verdier vil uansett humankapitalen – altså verdien av hva du, jeg og alle andre kan skape, og tiltroen til vår fremtidig arbeidskraft være betydelig. Noen mener faktisk å anslå denne verdien til mellom 7 og 13 millioner pr innbygger.
Forrige uke gikk et innlegg fra Christian Holstad Lilleng viralt. Han er lærer i ungdomsskolen, og fortviler over tilbudet til de mest praktiske elvene.
Først må jeg rose og ære Christian Holstad Lilleng. Når tidligere elever sender snap til en lærer sent på kvelden, enten det er fra noe «stort og tungt» eller fra «børsen», har man gjort noe veldig riktig. Da har man sett den enkelte elev, forstått, gitt respekt og plass, og ikke minst skapt trygghet og fått tillit. Fantastisk!
Innlegget til Holstad Lilleng gjorde inntrykk og har fulgt meg i tankene, gjort meg både opprørt og rørt. Opprørt fordi skolen ikke vektlegger og gir plass til individuell kompetanse og utvikling. Rørt fordi det finnes lærere som Holstad Lilleng, som er dedikert til sin jobb og misjon som kunnskapsformidler.
Jeg hadde selv en sånn lærer på ungdomsskolen. En klok fotballspiller som uten å gi mer plass til noen enn andre, likevel var i stand til å i vise hver enkelt av oss engasjement. Senere i livet, på NMH (Norges Markedshøyskole) hadde jeg en foreleser som evnet å gi meg følelsen av å være hans favorittstudent. Bevisst eller ubevisst, beregnende eller ærlig, fortsatte han med dette mange år etter eksamen, når han ved et par anledninger møtte meg i jobbsammenheng. En imponerende egenskap av en lærer, og en svært god følelse for meg. Bare å bli husket som en av hans mange studenter gjør meg verdig og stolt. En følelse som jeg noen ganger har tillatt meg å kjenne litt på, når ting kanskje har vært litt vanskelig. Livets dager kommer som kjent i alle fargenyanser, og det kan være lett å glemme verdien av egen kompetanse i møte med en utfordrende «gråværsdag». Da kan tidligere anerkjennelse og ros bli til pågangsmot og mestring.
Kan være er mestring til og med viktigere enn matematikk? Kan være er evnen til «jobbe som noen råskinn», kjenne på gleden av å prestere, følelsen av å bety noe i et større perspektiv, være del av fellesskapet, viktigere for et menneske enn mastergrad fra et universitet.
Teknologiutviklingen er i ferd med å åpne nye dører, skape muligheter for kompetanseutvikling vi ikke klarer å se for oss i dag. Kan hende vil vi i fremtiden ha behov for helt annen kompetanse enn det samfunn og arbeidsliv etterspør i dag. Det er ikke lengre så mange spørsmål som krever to streker under svaret. Kan det være at utviklingen løper litt foran oss? Det vil alltid være behov for realfag, men kan hende trenger ikke alle forstå algebra?
Kompetanse er så veldig mye mer en formell utdannelse, og et menneske er så mye mer enn sin yrkeserfaring, sin utdannelse og sitt nettverk. I min definisjon av å være kompetent er holdninger og verdier helt vesentlig. Både i forhold til å kunne fungere i et nettverk, og for å kunne tilegne seg nødvendig kunnskap og erfaring.
Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. I praksis skal skolen bistå eleven, på individnivå, til å lære seg fungere i vårt demokratiske samfunn, implisitt å arbeide og kunne forsørge seg selv. Det er her på sin plass å presisere at «individnivå» er lovfestet. Litt satt på spissen skal den vedlikeholde og utvikle landets humankapital. Å investere i skole og utdanning er å investere i vår humankapital.
I det store bildet har vi som land og nasjon bruk for både akademikere og praktikere. Vi er alle forskjellige, har forskjellige interesser og forskjellige forutsetninger. Det er en styrke for både felleskapet og landet. Det er mange som etterspør mangfold, men mangfold handler om mer enn kjønn og etnisitet. Mangfold handler også om alder, funksjonsevne – både fysisk og psykisk, om respekt og aksept for forskjellighet.
Kompetanse handler som nevnt også om holdninger, verdier. De praktisk guttene og jentene i Christian Holstad Lilleng sin klasse, møtte aksept og annerkjennelse for den de var. Det var med på å gjøre dem til en ressurs for samfunnet. Historien kunne vært en helt annen.
Jublende heiarop og heder og ære for Christian Holstad Lilleng og hans kolleger fra Helene i Totenvika 🥰
